Harry Potter - New and Improved

Noira:
*følger blikket hans*
*presser lippene hardt sammen*
- Jeg er så lei meg for det…
*hvisker stille*

Max:
*trekker på skuldrene*
- Det er over mellom dem
- Men..
*ser stille på Noira*
- Dere er søstre

Noira:
- Jeg vet det!!
*biter kjeven hardt sammen*
- Mannen min der inne
*peker mot teltet*
- Mannenmin.. orker ikke se på meg.
- Jeg har måttet tilbringe tre måneder med en ustabil sosiopat!
- Jeg har hatt fem barn med meg døgnet rundt!
- Så har han fått viljen sin..

Max:
*ser trist på henne*
*nikker stille*
- Jeg skjønner det.
- Det har vært vanskelig for alle
- Og tenk på de andre.. de kan ha det verre for alt vi vet

Noira:
*svelger hardt*
*nikker stivt*
- De er i Draconiz..
- Jeg bare vet det..
*hvisker spakt*
- De skulle ta meg og barna med..
- Alle andre med krefter er borte.
- Jeg var i et telt jeg ikke skulle ha vært i

Max:
- Ja.. Em har sett det også
- Hun sier at Terina er med Theodin og Angela.
- Men..
*trekker på skuldrene*
- Jeg vet ikke hvor mye hun stoler på det hun selv ser.

Karsten:
*går ut bakveien og inn i teltet*
*ser kjapt mot Max og Noira*
*går inn i teltet til Emmeline*

Noira:
- Hun har evnene.
*rynker pannen svakt*
- Hva sier rådet..?
*ser spørrende på ham*

Emmeline:
*setter seg opp når hun ser forhenget blir trukket fra*
*ser stille på ham*
*forventet halvveis at han ville komme*
- Barna sover.

Max:
*trekker på skuldrene*
- De får ikke kontakt med noen.
- Såvidt jeg vet så prøver de hver dag.

Karsten:
*smiler rolig mot henne*
*ser kjapt mot barna*
- Godt.
*snur blikket mot henne igjen*
- Har du.. hatt syner?
*hever øyenbrynet lett*
- Før vi forsvant fra hverandre sa du at du hadde hatt flere

Noira:
*rynker pannen hardt*
- Det er som de vet hvor vi er.. og hindrer oss..
*ser kjapt seg om mot skogen*
- Kanskje det er samme skogen vi har vært skjule i

Emmeline:
*nikker stille*
- De kommer innimellom.
*setter bena forsiktig ned fra sengen*
- Men jeg sliter fortsatt med å skille de ekte fra de falske
- Det er vanskelig..
- Men jeg har sett Terina med Angela flere ganger. Så.. jeg vil tro at det kanskje er ekte.

Max:
- Mulig..
*mumler og trekker på skuldrene*
*ser forskende på henne*
- Vet du hvor dere var?

Karsten:
*drar hånda over haka*
- Angela og Terina..
- Theodin og Daniel da?
*hever øyenbrynet*
- Hva annet har du sett?
*studerer henne*
- Om du tror de er ekte eller ei… Fortell

Noira:
- Midt inni en skog..
- Trærne så like ut som her..
*trekker på skuldrene*
- Vi var trygge så jeg.. spurte ikke

Emmeline:
- Deg, død.
*ser stille på ham*
- Terina, død. Pappa, død.
- Alex, død.
*hører stemmen begynner å skjelve*
*kremter for å holde stemmen stødig*
- Delia med Isabell. Isabell skriker, Isabell er død.

Max:
*nikker stille*
- Spiller sikkert ingen rolle uansett..
*mumler*

Karsten:
*ser sårt på henne*
*nikker kort*
- Vel..
- Del dem når du får dem..
*ser alvorlig på henne*
- Så trener du deg sterkere.. brått vet du forskjell.
- Du er sterk

Noira:
*biter kjeven sammen*
- Jeg tror ikke Karsten unngikk å ta kontakt..
*men kjenner det går kaldt nedover ryggen*
- Jeg vet ikke

Emmeline:
*flakker litt med blikket*
*før hun fester det på bena hans*
*føler seg så mye mer sårbar plutselig*
- Jeg deler dem med mormor.
- Hun hjelper meg.

Max:
- Det ville han vel ikke ha gjort.
*ser spørrende på henne*
- Han virket da gira på å vite mer han også?

Karsten:
- Bra.
*smiler kjapt*
- Jeg er ikke særlig brukenes til slik.
*smiler forsiktig*
*ser forskende på henne*
- Og jeg skal finne ut hvor familien din er
*dirrer i stemmen*
- Jeg skulle holde dere trygge.
*lukker smertefullt øynene*
- Jeg lover at du skulle være trygg

Noira:
- Jeg klarer ikke lese ham..
*smiler stramt*
*ser kjapt på Max*
- Nei jeg tror ikke det. Han vil ha hevn..
*ser mot teltet*
- Han har pratet mye om Emmeline

Emmeline:
*hører smerten i stemmen hans*
*løfter blikket fra bena hans og svelger*
"Det er du som har gjort oss utrygg.."
*stryker seg selv stille over armen*
- Om bare ikke Sophia hadde fått ideen til å hente Delia
*ser stille på ansiktet hans*
- Så hadde vi vært det.

Max:
*hever brynene lett*
- Hva har han sagt?

Karsten:
*biter kjeven hardere sammen*
*løfter blikket mot henne*
- Tro ikke at jeg har klandret Noira for det..
*freser*

Emmeline:
- Jeg har ikke klandret Noira
*kjenner redselen kryper over henne*

Karsten:
- Det var hennes ide..
*hever øyenbrynet lett*
*fnyser kort*
- Men ingen tror meg vel på det

Noira:
- At han angrer på hvordan har har vært med Emmeline..
- At han elsker henne..

Emmeline:
*ser stille på ham*
*rister på hodet*
- Nei..

Max:
*hever brynene enda høyere*
*fnyser etter en stund*
- Javel.

Karsten:
- Hvordan kan vi bygge tilliten opp igjen?
*ser alvorlig på henne*
*er sår i stemmen*
- Jeg gjør hva som helst

Noira:
*smiler stramt*
*senker blikket*
- Morten orket ikke se på meg engang

Emmeline:
- Vi? Vi bygge opp igjen?
*ser med rynket panne på ham*
*slipper taket om seg selv*
- Det er du som har brutt min tillit
- Det virker som du har gjort alt du kan for å bryte den..!
*blir stille når hun hører en lyd fra Elias*
*venter og hører at han enda sover*
- Det er ingenting du kan gjøre, Karsten
- Det er over

Max:
*biter seg i innsiden av kinnet*
*stryker henne rolig over ryggen*
- Jeg er lei for det.

Karsten:
- Ja jeg forstår vi ikke har et romantisk forhold…
*ser alvorlig på henne*
- Men vi har barn sammen.
- Og for at du ikke skal kveles hver gang du er fra barna.. så må det være tillit.
- Og jeg hører deg.. jeg jobber med saken.
- Jeg lover deg.
*prøver å fange blikket hennes*

Noira:
- Så.. ja..
*svelger hardt*
- Jeg var på veg til Karsten..
*hvisker*
- Hvor patetisk er jeg?
*løfter blikket mot broren*

Emmeline:
*kjenner hun vil gråte og skrike og jage ham ut av teltet*
*men blir stående som en sten*
- Jeg tror ikke du ville skadet dem
- Det.. er vel den siste smulen med tillit jeg har til deg da
*legger stille armene om seg selv igjen*

Max:
*sukker lavt*
*legger armen om henne*
- For din egen skyld, ikke gjør det.
*stryker henne kjapt over armen*
- Han er en dust.

Karsten:
*senker blikket*
*presser lippene sammen*
- Jeg er blitt faren min…
*kjenner det siger inn på ham når han ser reaksjonen hennes*
- Jeg sverget jeg aldri skulle bli det.
*drar hendene over ansiktet*

Noira:
- Ja jeg vet det..
*svelger sårt*
*drar hendene over ansiktet*
- Bare glem jeg sa det