Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
*ser stille på ham*
*svelger hardt*
- Det er ikke for sent å lære Elias en annen vei
*blir litt mykere i stemmen*
- Han elsker deg. Vær den mannen du er gjennom hans øyne

Max:
- Greit
- Hvis du lover å droppe ham fra nå av
*ser forskende på henne*

Karsten:
*presser lippene sammen*
*nikker stille mens tårene drypper ned på gulvet*

Noira:
- Jeg trenger ikke droppe ham..
*sukker oppgitt*
- Det har aldri vært noe..
*presser lippene sammen*

Emmeline:
*legger forsiktig hånden til armen hans*
*svelger hardt før hun stryker ham over den*
- Han spør etter deg hele tiden
*smiler spakt*

Max:
*heiser kjapt på en skulder*
- Bra
*smiler kort*

Karsten:
*løfter blikket til henne*
*nikker stille og tørker kjapt tårene med håndbaken*
*presser lippene sammen*
- Jeg gjør det jeg kan..

Noira:
*ser han ikke tror henne*
*presser lippene sammen*
- Jeg får legge meg inne med barna.. prøve å sove..
*drar hendene over ansiktet*

Emmeline:
*nikker stille*
*trekker hånden til seg igjen*
- Bra..
*smiler forsiktig*
*tar et lite skritt unna ham igjen*

Max:
- Ja..
*nikker*
- Si fra om jeg kan gjøre noe da

Karsten:
- Si ifra om du trenger noe..
- Eller Lya..
*ser sårt mot barnas senger*
*reiser seg sakte*
- Jeg må prate med broren min..

Noira:
- Skru tre måneder tilbake i tid..
*smiler spakt*
*legger armene om seg og går rolig inn*

Emmeline:
*ser hvordan han ser mot barna*
*skimter i øynene hans at han har savnet dem*
- Lya begynner å kjenne igjen mennesker nå
- Du burde bli kjent med henne
*nikker stille når han snakker om Morten*

Karsten:
- Det skal jeg.
*smiler forsiktig mot henne*
- Jeg lover.
*går rolig mot døra*

Emmeline:
*kjenner det er lettere å puste når han har gått*
*siger sammen i sengen*

Karsten:
*går sakte mot Mortens kammers*
*biter kjeven sammen og banker kort på*
*ser spørrende inn på ham*
- Prate?

Morten:
*ser stille på ham*
*gjør et slags nikk med hodet og lar ham komme inn*

Karsten:
*går med tunge skritt inn*
*drar hånda over haka*
- Jeg drar i morgen…
*holder blikket på ham*
- Jeg regner med jeg blir borte noen dager..
*smiler stramt*
*senker blikket igjen*
- Hat meg alt du vil…
- Noira har ikke gjort annet enn å virkelig prøve å støtte meg
- Hun er en engel.
*ser kort på ham*
- En faens sint og farlig engel

Morten:
*ser bare på ham*
*trekker hendene rolig over ansiktet*
- Greit. Hvor drar du?

Karsten:
- Rett inn i sentral Budapest.
- Der er det en bar som har.. støttespillere.
*smiler stramt*
- Der er kildene gode

Morten:
*nikker*
- Og hvor lenge blir du vekke?
- Så vet vi når vi skal bli.. bekymret

Karsten:
- Jeg antar vi trenger å få hentet inn en del info..
*glatter fint over kommentaren hans*
- En uke kanskje?

Morten:
*nikker igjen*
- Greit.
*ser for seg nevøens skuffelse over at Karsten skal dra igjen*
*men sier ingenting, er likeglad selv*

Karsten:
- Du har ei kone.. og barn å tilbringe tiden med.
*ser kort på ham*
- Har Em hatt det greit?

Morten:
*trekker på det*
- Mja
- Hun strever en del med de synene etter hva jeg forsto
- Og sikkert mer til

Karsten:
*nikker rolig*
- Du skal vite at jeg ikke tvang meg på Noira

Morten:
- Jeg vil ikke vite noe som helst
*ser hardere på ham*
- Hold deg unna henne. Hvor mange ganger må jeg si det?

Karsten:
*hever hånda*
- Hun er kona di..
*smiler stramt*

Morten:
- Nettopp.
*ser hardt på ham*

Karsten:
- Og jeg beklager igjen..
- Noira har tilgitt..
*smiler stramt*
- Jeg forstår at du trenger tid.. eller evigheten

Morten:
- Noira har én å tilgi
*ser stramt tilbake på ham*
- Jeg har to
*ser stille på broren*
- Jeg forventet ikke dette fra deg.