Harry Potter - New and Improved

Karsten:
*hører det rasler i glørne i peisen*
*får kjapt beskjed om hvor leiren er og hva som har hendt*
*banner lavt og drar tilbake for å undersøke*
*immiverer tilbake til leiren til slutt*
*går kjapt inn i hovedteltet*
- Hun er forsvunnet..
- Det var tegn til kamp.. hun er nok tatt.
*ser kort over på Morten*
- Beklager

Morten:
*holder Louie til brystkassen*
*ser like hardt på Karsten*
- Det er alt?

Karsten:
*sukker tungt og legger armene i kors*
- Nei.
*snur blikket over på Emmeline*
- Therana er nede for telling.. hun ligger på sykehuset i London. Visstnok i koma.. vært slik siden vi flyttet leiren..
*biter kjeven sammen*
- Theodin, Angela, Terina og Daniel er blitt observert i republikken.. Alexander og Isabell i kongeriket.
*klemmer armene hardere sammen*
- Delia styrer kongeriket.. Ruby og Carcans parti republikken.

Emmeline:
*sluker til seg all informasjonen*
"De lever"
*klemmer Lya tettere til seg*
*ser stille på Morten også tilbake til Karsten*
- Så hvem av dem har Noira..?

Karsten:
*trekker på skuldrene*
- Jeg vet ikke.
- Det kan være en annen Draconiz fraksjon også..

Emmeline:
*presser leppene sammen*
*ser at Morten er både rasende og redd*
- Forhåpebtligvis med noen vi kjenner..

Karsten:
*ser avventende på bestemoren*
- Jeg trenger å være utenfor for å hente informasjon..
*ser hun nikker*
*bukker kjapt og snur seg for å dra igjen*

Morten:
*biter kjeven sammen*
*mumler et par skjellsord*
*ser Emmeline smiler medlidende*
*tar med seg Louie inn til de andre barna*

Lila:
*sitter stille i spisesalen ved siden av Alexander og Isabell*
*spiser forsiktig frokosten*
*tørr ikke løfte blikket opp men hvisker*
- Delia vil snakke med meg far..

Alexander:
*stivner til*
*ser over på Lila, og ser hun er redd*
*nikker sakte*
- Jeg kan følge deg etter frokost..

Lila:
*nikker stille*
*pirker videre i maten sin*

Alexander:
*mister fort matlysten*
*lener seg tilbake i stolen og ser seg stille rundt i rommet*

Lila:
*løfter blikket nervøst til faren*
- Hva tror du hun vil..?
*biter seg i lippa*
*ser tjeneren kommer inn og fjerner tallerkenen*
- Og er du forlovet med Isabell?

Alexander:
- Ikke egentlig.
*prater enda lavere*
- Men de andre kan godt tro det.
*vet at det uansett er hundre prosent ekte når ordet sprer seg*
*svelger*
*smiler fort mot datteren*
- Jeg vet ikke. Vi får bare se hva hun vil når vi kommer dit..

Lila:
*nikker stille*
*presser lippene nervøst sammen*
- Jeg må vel finne en ny kjole da..?
*reiser seg nervøst og ser mot rommet sitt i leiligheten deres*

Alexander:
*ser på henne og smiler svakt*
- Du er vel fin som du er?

Lila:
- For fyrstinnen også..?
*biter seg i lippa*
*rødmer svakt*
*holder seg inntil stolen*
*rynker pannen og kjenner brått et syn kommer*
- Pappa..!
*kjenner bena svikter under henne og faller inn i et syn*

Alexander:
*griper om henne før hun faller*
*har ikke sett henne få et slikt syn på lenge*
*ser Isabell reiser seg skremt*
*løfter datteren opp og bærer henne bort i sofaen*

Lila:
*kommer sakte til seg selv*
*svelger hardt og legger hånda til munnen*
*puster tungt en stund*
- Jeg så mamma..
*hvisker*

Alexander:
*ser spørrende på henne*
*stryker henne over håret og rynker brynene*
- Neda?

Lila:
*nikker stille*
- Og pappa..
- De var sammen.. mamma gråt..hun visste ikke at jeg var her..
*knytter hendene sammen*
- Og jeg så tante Emmeline.. Morten.. onkel Max..og ungene..
*presser lippene*

Alexander:
*ser lenge på henne*
"De lever.."
*føler en lettelse over å få vite det iallfall*
- Så du hvor?

Lila:
- Nei.. alle satt inne i et telt..
*biter seg i lippa*
*blir stille en stund*
- Men pappa.. jeg tror ikke Noira var der

Alexander:
*rynker brynene*
*svelger*
- Men barna var? Og Morten?

Lila:
- Ja
*ser bestemt på dem*
- Jeg så alle barna tydelig.. Lya og Elias også