Harry Potter - New and Improved

Alexander:
*ser på henne og rister stille på hodet*
- Du hadde ikke dødd.
*smiler spakt*
- Ikke før du så barna igjen.
*stryker henne mykt over armen*
- Vil du ha mat? Sove?

Emmeline:
- Ja...
*skifter så fort på Elias som hun kan*
- Jeg tror hun er med Alex. Og han passer på.
*ser stille over på Karsten*

Noira:
- Har du vin..?
*løfter blikket til ham*
*smiler spakt*
- Må få dopa meg ned på noe.

Karsten:
- Ja.. han er ikke hvem som helst i den leiren..
*sukker oppgitt*
*ser sårt på henne*
- Hvordan har du hatt det her?

Alexander:
- Vi har sikkert et eller annet..
*nikker mot sofaen så hun kan sette seg*
*går for å lete, og kommer tilbake med en flaske etterhvert*

Emmeline:
- Nei han er ikke det..
*smiler trist*
*løfter Elias ned og ser han løper bort til faren igjen*
*trekker stille på skuldrene*
- Jeg vet ikke.. Har ikke tenkt så mye for å være ærlig.
- Bare.. Gjort det ungene trenger.

Noira:
*klemmer bedre om håndkleet*
*trekker det fuktige håret bak over skuldrene*
- Tusen takk.
*tar takknemlig mot glasset han rekker henne*
*smiler spakt*
- Har de vært gode mot Lila?
*ser bekymret på ham*

Karsten:
- Ja..
*løfter sønnen opp til seg*
- Skal aldri klage på ungene våre igjen.
- Mortens fem er faen meg et rent..blåbærbuskrusk.
*ser Elias ser storøyd på ham*
- I tre måneder..

Alexander:
- Ja.. Hun er ikke deres.
- De kan ikke gjøre hva de vil med henne..
*smiler kort*
*går bort til Isabells skap*
*prøver å finne noe til Noira som kan passe*

Emmeline:
"Du kjenner ikke våre barn.."
*men smiler fort og nevner det ikke*
*stryker seg over armen*
*kremter svakt*
- De er noen håndfuller de to våre også.

Noira:
*smiler fort*
- Bra.
*grøsser når hun ser mot skapet*
- Å de kan brenne de kjolene..
*mumler*
*nipper til vinen*

Kartsen:
- Ja..
- Men to og ikke fem.
*ser forskende på henne*
- Du har vel hatt god hjelp i Morten?
*hever øyenbrynet lett*

Alexander:
*smiler svakt til henne*
- Bedre enn håndkle?
*hever brynene spørrende*

Emmeline:
- Litt med han der så.
*nikker mot Elias*
- Men Morten kan ikke amme og trøste Rose på natten
*ser kort på ham*

Noira:
- Nei..
*smiler skjevt mot ham*
*flirer svakt*
*nipper i vinen*
- Jeg kan se etterpå..
*smiler forsiktig*

Karsten:
- Nei.. naturlig nok..
*hever øyenbrynet lett*
*smiler kort tilbake*
*snur blikket mot Elias*
- Skal du sove inne med pappa i natt?

Alexander:
- Greit..
*lukker skapdøren rolig*
*går tilbake mot henneo
- Er de så fæle altså?

Emmeline:
*smiler fort*
*hører på Elias sin reaksjon at det vil han*
- Det er koselig, Elias
- Da kan mamma kanskje få sove litt mer
*smiler spakt*

Noira:
- Eh ja.
*hever øyenbrynet lett mot ham*
- Prøv en da.!
- Den skjortelen dine er nydelig i forhold..

Karsten:
*ser kjapt på Emmeline*
*smiler skjevt*
- Må ikke prompe som mamma da..
*hever øyenbrynet og kiler ham*

Alexander:
*flirer og trekker på skuldrene*
*setter seg stille ned*
- Kanskje det..
*skotter mot Lila og Carios dør*
- De er tette..

Emmeline:
*hører han prøver å være vennlig*
*smiler spakt til ham*
- Ha ha..
- Jeg skal finne tingene hans jeg
*snur seg for å finne pysj*

Noira:
- Det er bra
*smiler varmere og ser mot døra*
- Så blir verden litt mindre skummel.

Karsten:
*hipser på Elias*
- Og ikke flere basjebleier hva?
*ser ned på sønnen*
- Da må mamma ta dem
*flirer svakt etter henne*

Alexander:
- Joda
*flirer svakt*
- Måtte ha en alvorsprat med dem..
- Men tror de skjønte greia

Emmeline:
*himler såvidt med øynene med ryggen til ham*
*pakker sønnens ting og kommer bort med den lille sekken*
- Du er advart.. Han sovner sent

Noira:
- Ja..
- De er vel i den alderen..
*biter seg i lippa*
- Men Cario virker veldig grei gutt
*smiler fort mot ham*
- Som deg

Karsten:
- Jaja..
*strekker hånda ut mot tingene*
*smiler prøvende mot henne*
- Så nydelig du er

Alexander:
*smiler spakt*
- Han er en grei gutt
*nikker stille*
- Tror han savner familien sin mye da

Emmeline:
*ser lenge på ham*
- Pysjen er der.. Bleier
*ser kjapt på Elias*
- Tannbørsten
- Si fra om dere mangler noe

Noira:
- Har ikke hørt fra onkel og tante?
*ser sårt på ham*
- Har du hørt noe fra mamma og Xas?

Karsten:
*hever hånda rolig med tingene*
- Greit..
- Greit..
*smiler fort*
- Natta da mamma

Alexander:
*nøler litt*
*setter seg bedre til rette*
- Sophia dukket opp under middagen i går
*kremter lavt*
- Hun er med Daniel og de nå

Emmeline:
*går kjapt bort og kysser sønnen*
*kjenner hun plutselig angrer*
- Natta, babyen min.
*stryker ham over kinnet*

Noira:
*mister det lille smilet hun hadde*
*svelger hardt og setter seg bedre opp*
- Hva..?
- Men.. hvorfor er hun alene?
*ser forskende på ham*

Karsten:
*sukker stille*
- Du vet hvor du finner oss..
*smiler kort*

Alexander:
- Hun var ikke alene
- Hun var med Therana..
*ser stille på henne*
*forteller henne det han fikk vite*

Emmeline:
- Ja.. jada
*trekker seg tilbake*
*ser stille etter sønnen*

Noira:
*kjenner ikke at glasset faller ut av hånda hennes*
*stirrer på ham men klarer ikke ta inn hva han sier*
*kjenner hendene gnistrer*
- Mamma

Karsten:
*smiler stramt mot henne*
*tar sønnen med seg sønnen innover i teltet*
*snur blikket over mot hovedbålet*
*smiler kort mot Neda*

Alexander:
*ser stille på henne*
- Jeg vet..
*strekker seg frem mot henne*

Neda:
*ser Karsten går med sønnen som et trofé*
*ser stille på ham*
*går rolig mot Emmelines telt når han er gått forbi*

Noira:
*legger hodet i hendene*
*presser lippene sammen*
*blir sittende lenge og prøver å ta det inn over seg*

Alexander:
- Therana er i det minste ikke her
- Og Daniel passer godt på Sophia..
*ser rolig på henne*

Noira:
*løfter tårevått blikket til ham*
*nikker sårt*
*hulker stille*
- Jeg er så lei for det..
*legger hodet i hendene igjen*

Alexander:
- Noi..
*strekker seg frem*
*får armene om henne igjen*
- Slutt å si det..