Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
*hører Khan roper noe*
*holder et tak om masten*
- Hvorfor er han alene?
*ser kjapt tilbake på Khan*

Alexander:
*nikker stille*
- Skulle ikke latt henne gå alene
*kjenner det kniper i ham*
*ser for seg ryggen hennes når hun gikk fra dem*

Khan:
- Det kan være bakholdsangrep..
- Draconiz har prøvd å nå oss..
*roper mot mannen*
- Ohoi!
- Hvem er du…?
*får ikke noe svar*
- Ohoi!
*hører så det smeller i skipet*

Noira:
- Hvem faen ville forutsett at de skulle sende henne til havs..?
*mumler*
*rister på hodet*

Emmeline:
*kjenner hun mister balansen*
*faller overende på dekket*
- Ah..
*gnir seg på knærne og skyver seg opp igjen*
- Hva var det? Krasjet vi?

Alexander:
- Nei det er sant men..
- Hvis hun gikk for å få tak i noe
- Akkurat det kunne vi kanskje ha forutsett
*svelger hardt*

Khan:
*snur blikket mot en skikkelse som klatrer opp på siden av skipet*
*banner høyt*
- Noen kaprer oss..!
*løper etter våpen*

Noira:
*ser kjapt på ham*
*presser lippene sammen*
- Er vi sikker på at hun ikke har gått på noe..?

Emmeline:
*ser alle rundt henne begynner å løpe*
"Jeg må vekk.."
*går så kjapt hun kan mellom alle mennene*
*løper når hun får sjansen ned mot byssa*

Alexander:
*ser spørrende på henne*
- Spør Max eller Ina
- De må ha sett henne ruset før
- Kanskje de.. hadde kjent det igjen?

Khan:
*ser flere av mennene får problemer med å slå ned den ene mannen*
*kaster pulver mot ansiktet hans og ser han faller om*
- Få ham ned i fangehullet..!
*ser de får bært ham med seg*

Noira:
- Jeg vet ikke..
- Ina hadde vel sagt noe?
*trekker på det*
- Hun kan ha funnet noe å skjule det med..

Emmeline:
*blir stående i trappen*
*hører det blir voldsom byksing oppe på dekk*
*kjenner hjertet hamrer hardt*
*sniker seg stille opp for å se*
"Er det over..?"

Alexander:
*trekker på skuldrene*
- Jeg vet ikke
- Jeg tviler..?

Khan:
*river hetta av mannen som ligger på dekk*
*stirrer på ham*
*snur blikket mot Emmeline*
*biter kjeven sammen*
- Kjenner du ham?
*synes han oser av Von Holstein*

Noira:
*trekker på skuldrene*
- Ikke vet jeg heller..
- Synes det bare er veldig overdramatisk å sende henne til havs fordi hun sprakk en gang

Emmeline:
*blir stille*
*merker at alle blikkene går mot henne*
*går stille nærmere*
*men vet at hun ikke trenger å ta en nøyere kikk*
*ser allerede godt hvem det er*
- Ja..
*svelger hardt og kjenner hjertet dundrer hardere*
- Hva gjør du her..?

Alexander:
- Ja altså.. Det er jeg enig i
*trekker på skuldrene*
- Kanskje Xas kan si mer?

Khan:
- Kan du bekrefte at det er Karsten von Holstein?
*ser de andre mennene tar et skritt tilbake*
- Han må ned i fangehullet Em..
- Han er bedøva nå men snart går det ut

Noira:
- Jeg tørr ikke spørre..
*skjærer tennene*
- Han er sikkert rasende..
*ser mot ungene*
- Uansett grunn.
- Det er forferdelig å sende henne til havs.. hun har gått igjennom mye

Emmeline:
- Ja..
*hvisker*
*innser at ikke alle kan høre det så nikker etterpå*
- Det er Karsten
*får vondt av hvor rufsete han ser ut*
*ser noen av piratene heiser ham opp etter armene*
*ser stille på mens han blir ført ned*
- Han er sterk..
- Jeg vet ikke om..
*kremter forsiktig*
- Han kommer til å like seg der nede.

Alexander:
- Nei jeg vet..
*mumler*
*stryker Noor over håret*
- Mot sin egen datter

Khan:
*ser etter mannskapet*
*sukker tungt ut*
- Han er svak nå..
- Han må ha vært uten mat og vann en stund.
*studerer hendene hans*
- Bær ham ned.
*ser de gjør som han ber om*

Noira:
- Når de la meg inn var det medisinsk hjelp å få..
- Hva venter henne der egentlig?
*sukker oppgitt*

Emmeline:
"Uten vann og uten mat.. Helt alene"
*kjenner pulsen øker*
"For å se barna eller for å drepe meg?"
*kjenner hun hiver etter pusten*
*trekker seg kjapt tilbake til hun kjenner vegg mot ryggen*
*siger ned langs den*

Alexander:
- Pirater med det samme problemet
*ser stille på henne*
- Og jeg vedder mye på at det ikke er mange andre jenter der
*svelger tørt*

Khan:
*snur blikket mot henne*
*kaster et blikk ned mot trappa*
*går så rolig nærmere henne*
- Hei.
- Vi har kontroll på ham
*smiler prøvende*

Noira:
*kjenner hun brått ligger på bordet med Karsten over seg, så Alexander og så Carcan*
*mister pusten et sekund*
*kjenner det gnistrer i hendene*
*lukker øynene og puster tungt ut og inn*
- Nei…

Emmeline:
*presser håndflatene sine sammen*
*nikker fort og svelger hardt*
- Sorry..
*hvisker*
- Det forventet jeg ikke..

Alexander:
*ser sårt på henne*
*sier ikke mer om hva han tenker om Emmeline*
*reiser seg sakte med Noor på armen*
- Hun er snart tilbake
- Det går bra

Khan:
- Nei det forstår jeg..
*ser alvorlig på henne*
- Ikke vær redd.
- Det er sikkert det han vil du skal være

Noira:
*tar flere skritt fra ham*
*nikker stivt*
*føler hun ikke får puste*
*snur seg bort fra stranda og går opp mot huset*
*kjenner pulsen hamrer i brystet*

Emmeline:
*innser brått hvor hun er*
*og at de andre ikke bør se henne så svak*
*karrer seg opp på bena*
*føler seg fortsatt blek*
- Ja.. Takk
*ser stille på ham*
- Ikke.. Si dette til noen?
- At jeg..
- De trenger ikke å vite at jeg reagerte sånn
*ser bedende på ham*

Morten:
*kikker opp på Noira når hun kommer inn*
*rynker brynene av hvor blek hun er*
- Hva er det?

Khan:
*smiler mykt*
*nikker rolig*
- Det går bra.
*plukker opp noe fra lomma*
*rekker henne den andre ferskenen*

Noira:
- Panikkanfall
*går kjapt mot badet og lukker døra bak seg*

Emmeline:
- Takk.
*smiler spakt til ham*
*tar imot frukten han tilbyr*
*ser at hånden hennes skjelver når hun strekker den frem*
*tar kjapt en bit*
- Han var alene?
*ser mot det andre skipet*
- Skal dere undersøke det?

Morten:
*reiser seg rolig*
*smiler kjapt mot Elias*
- Snart tilbake, kompis.
*går rolig etter*

Khan:
- Han var alene..
- Han hadde vel ikke angrepet alene om han ikke måtte?
*ser kort mot skipet*
- De skal nok dobbeltsjekke..
- Sikkert et par lik der

Noira:
*står bøyd over vasken med hendene stivt ut mot porselenet*
*prøver å roe pusten*
*kjenner hele kroppen spenner seg og føler hjertet hopper over et slag når hun hører Morten kommer inn bak henne*

Emmeline:
- Det har du nok rett i.
*svelger og holder blikket på skipet*
- Han må ha vært desperat.. Han kommer seg ikke inn på Øya.

Morten:
*lukker døren bak seg*
*ser på ansiktet hennes i speilet*
- Kan jeg gjøre noe?
*legger forsiktig en hånd mot ryggen hennes*

Khan:
- Han er oppfinnsom da..
*ser kort etter ham*

Noira:
*kjenner gråten kommer*
*rister stille på hodet*
*hikser sårt*

Emmeline:
- Ja..
*ser stille over på Khan*
- Det pulveret du kastet på ham..
- Hva var det?

Morten:
- Jeg er her.
*stryker henne forsiktig over ryggen*
- Bare pust.

Khan:
- Søvndryss..
*smiler stramt*
- Han er slått ut en stund..
- En vanlig mann slås ut en time.. men han er et beist så kanskje halvparten av tiden

Noira:
*står et minutt til før hun kjenner kroppen endelig roer seg*
*retter seg opp og tørker tårene*

Emmeline:
*nikker sakte*
- Kan jeg få litt?
- I tilfelle han...
*smiler stramt*
- Ikke er så glad for å se meg.

Morten:
*ser stille på henne gjennom speilet*
- Hun klarer seg.
"Kanskje"
- Hun er tøff..