Harry Potter - New and Improved

Khan:
*smiler stramt*
- Nei.
- Kun mannskapet får det.

Noira:
*nikker kjapt*
*svelger stille*
- Det var Alex som.. bare nevnte noe som trigget panikken..
*puster tungt*
- Det går fint..

Emmeline:
- Greit.
*drar to klamme hender over genseren*
- Hvis du hører meg skrike..
*smiler ironisk*
- Kom gjerne løpende.

Morten:
*rynker brynene hardere*
- Hva sa han?

Khan:
- Skal gladlig gjøre det..
*smiler stramt*
- Går du ned der nå?

Noira:
- Bare at.. Em er sikkert eneste jente på skipet.
- Alt mulig trigger til tider..
*svelger hardt*
- Og da ligger jeg på rygg med..
*rister på hodet og blir stille*
- Jeg er rolig nå

Emmeline:
- Ja.
*nikker kort*
*går mot trappen de slepte Karsten ned og svelger*
- Jeg gjør visst det..
*buker litt tid på å bli vandt til mørket der nede*
- Karsten..?

Morten:
*nikker sakte*
- Og du er trygg nå.
- Kom.. Du burde nok hvile litt.

Karsten:
*hører henne før han åpner øynene*
*snur seg sakte over på siden*
*brummer kort til svar*
- Emmy..

Noira:
- Det går bra..
*løfter blikket mot ham*
- Jeg kan ikke hvile bort minnene likevel..

Emmeline:
*følger stemmen hans innover*
*skimter at han ligger på gulvet*
*fortsetter fremover til hun er fremme ved buret hans*
- Hei Michal..
*hvisker*

Morten:
- Nei
*smiler fort*
- Men du burde ikke overanstrenge deg.
- Alex har barna, Lya sover, Elias leker.. Legg deg nedpå litt.

Karsten:
*smiler skjevt og svakt når hun sier navnet hans*
*sukker tungt og lener seg bakover*
- Jeg fant deg.
*humrer humørløst*

Noira:
*lengter etter å gå inn i armene hans*
*smiler stramt*
- Greit..
*senker blikket*

Emmeline:
- Jammen gjorde du det..
*svelger*
*ser sårt ned på ham*
*ser han er rufsete og skitten*
- Vet du hvor du er nå?

Morten:
*stryker henne over ryggen en gang til*
- Jeg kan finne noe å drikke til deg

Karsten:
- På veg til Øya..
*åpner øynene og ser på henne*
*smiler stramt*
- Det er der dere gjemmer dere..

Noira:
*snur seg heller rundt og klemmer seg inntil ham*
*presser lippene sårt sammen*

Emmeline:
*møter øynene hans og svelger*
- Vel..
*legger armene stille om seg*
- Det kan ta en stund.
- Vi er langt ute på havet nå

Morten:
*legger overrasket armene om henne*
*sier ingenting*
*klemmer henne bare rolig*

Karsten:
- Men de vil ha deg tilbake…
*ser lenge på henne*
- Sprakk du?

Noira:
*forbanner seg selv for å legge armene om ham*
*hviler ansiktet inntil brystkassen hans*
« Du gjør det bare verre for deg selv..»
*slipper ham sakte*
*kremter fort*
- Sorry.

Emmeline:
*hater å skulle innrømme det for ham*
"Han hadde rett"
*er stille en lang stund*
- Ja.
- Én pille var det jeg rakk å få i meg

Morten:
*slipper henne stille*
- Det trenger du ikke å si.
*smiler svakt ned til henne*

Karsten:
- Kun en..?
*nikker stille*
- Og så sendt til sjøss?
*begynner å flire*
- Var den verdt det?

Noira:
*smiler spakt*
- Jo.
- Du ba meg ikke ta på deg.
*hever hendene rolig*
*går inn i stua igjen*

Emmeline:
*trekker stille på skuldrene*
- Pappa er ikke nådig.
- Slang meg over skulderen og dro meg ned hit.
*blir stillere*
- Tre måneder.

Morten:
*sukker av henne*
*går ut i stuen igjen*
*hører Elias spør etter mamma igjen*
*ser kjapt på Noira*

Karsten:
- Hmm..
- Hvor lenge har du vært her..?
*hever øyenbrynet lett*

Noira:
*setter seg ned ved siden av Elias*
*smiler fort*
- Mamma er ikke her nå.
- Tante Noira og Onkel Morten passer på
*smiler varmt*
- Lya er her også.
- Lila utenfor.
- Tante Ina og Onkel Daniel.. og onkel Max

Emmeline:
- Hmm..
- Et par timer?
*kjenner det slår henne i magen igjen hvor lenge hun må være vekke fra barna*
*rister det av seg*
*smiler stramt*
- Velkommen til avrusning.

Morten:
*ser det ikke hjelper*
*ser øynene hans fylles med tårer*
- Okei..
*løfter nevøen opp på armen sin*
- Jeg tar ham med ut en tur
- Dina og Louie er ute, Elias

Karsten:
- Jeg begynte på forhånd..
*smiler stramt*
*hever øyenbrynet lett*
- Blir spennende..

Noira:
*ser sårt etter dem*
*legger seg tungt nedpå sofaen*

Emmeline:
*tviler på at han har vært ren lenge*
*ser hvordan han fikler med fingrene*
- Veldig..
*legger stille armene om seg selv*
- Vel..
*gjør tegn til å trekke seg tilbake igjen*

Karsten:
*blir kaldere i stemmen*
- Du stakk.
- Og jeg fant deg…
*freser svakt*
- Jeg vil alltid finne deg

Emmeline:
- Jeg stakk ikke.
*finner øynene hans*
- De svimeslo meg og kidnappet meg.
*holder blikket hans*
- Det er sannheten. Om du velger å tro på det er opp til deg.

Karsten:
*ser kaldt på henne*
*fnyser lett*
- Jeg fant deg

Emmeline:
*må tvinge seg selv til å holde blikket hans*
- Du fant meg.
*smiler spakt*

Karsten:
- Har ungene det greit?
- Hvem ser etter dem når du er her..?
*freser*

Emmeline:
- Jeg..
*biter kjeven hardt sammen*
*må fokusere på å ikke gråte*
- Sikkert Ina. Morten kanskje.
- Jeg vet ikke.

Karsten:
*nikker sakte*
- Men når vi kommer tilbake.. så blir det oss.
*blir mildere i stemmen*