Harry Potter - New and Improved

Noira:
*stryker henne rolig over ryggen*
- Ikke tenk på det
*hvisker stille*
*klemmer henne tettere til seg*

Emmeline:
*klarer ikke å tenke på noe annet*
"Jeg tok med Noira og Lilas verste mareritt tilbake til dem"
*vil vri seg av skam i grepet hennes*

Morten:
*kommer inn i gangen*
*ser Noira sitter med armene rundt Emmeline*
*ser spørrende mot døren, før han sakte går for å banke på*
- Karsten

Noira:
- Det er bare Morten som kommer..
*hvisker ned til henne*
*stryker henne rolig over ryggen*
*får forferdelig vondt av henne*

Karsten:
*hører stemmen hans som skjærer inn i sjelen*
*svelger hardt*
*kaster er blikk på barna før han går mot døra*
*åpner den noe mer*
*nikker ham inn uten å møte blikket hans*

Emmeline:
*gråter lavt inntil henne*
- Unnskyld..
- Jeg mener det..

Morten:
*hører Emmeline gråter lavt bak dem*
*trer inn på rommet*
*stikker hendene i lommene*
*ser på broren at han syns det er like ubehagelig som ham*
- Hva gjør du her?

Noira:
- For hva..?
*hvisker stille*
*stryker hånda i håret hennes*
- For å bry deg om far til barna dine.?

Karsten:
*biter kjeven sammen*
*svelger hardt*
- Emmy gir meg en sjanse…

Emmeline:
- Til deg.. og til Lila.
*hikser høyt*
- Det var så vondt å se henne..
- Da hun hadde hørt at..
*svelger hardt*
- Og du..

Morten:
*nikker stille*
*holder blikket på ansiktet hans*
- Det var stort av henne.

Noira:
*svelger stille*
*stryker henne rolig igjennom håret*
- Det.. går seg kanskje til..
*hvisker*
- Hvorfor er han her?

Karsten:
*nikker stille*
*drar hånda over nakken*
*ser etter Elias på gulvet og Lya i krybben*
*vrir ukomfortabelt på seg*

Emmeline:
- Han finner meg uansett Noira
*hvisker*
*lener pannen mot skulderen hennes*
*kjenner at tårene hennes har gjort genseren hennes våt*
- Jeg kan ta ham tilbake på mine premisser på denne måten

Morten:
*fortsetter å holde blikket på ham*
- Er du klar for dette?
*ser alvorlig på ham*
- Vær ærlig med deg selv nå.

Noira:
*innser at den som er mest redd for Karsten er henne*
*klemmer tettere om henne*
- Det må ikke bli sånn..
*hvisker stille*
- Vi er her for deg

Karsten:
- Ja.
*løfter blikket mot ham*
*klarer så vidt holde blikket noen sekunder*
- Jeg.. har ikke ord..

Emmeline:
- Terina gikk
*gråter sårt inntil henne*
- Pappa sendte meg bort
- Max og Alex har ikke vært her engang..!

Morten:
*biter kjeven hardt sammen*
- Nei...
- Du kan jo prøve
*smiler stramt*

Noira:
- Alex er nede med Lila..
*stryker henne rolig over ryggen*
- Max tror jeg ikke vet du er her enda…
- Terina er en hissigpropp og det er Xas også

Karsten:
*skjelver i stemmen*
- Værsåsnill..
*ser bedende på ham*
- Tilgi meg

Emmeline:
*trekker pusten skjelvent inn*
*prøver å ta til seg det hun sier*
*tørker kinnene sine forsiktig med baksiden av hånden*

Morten:
*ser stille på storebroren sin*
*kommer bort mot ham*
*legger hånden mot skulderen hans og finner blikket hans igjen*
- Du vet hva du har gjort?

Noira:
- De er bare grådig bekymra for deg
*prøver å finne blikket hennes*
*smiler spakt*

Karsten:
- Ja.
*skjelver i stemmen*
*kjenner tårene presser på*
- Jeg husker alt Andrej

Emmeline:
- Nei.. Terina er forbanna på meg.
*ser stille på henne*
- Du burde også være det.. Du har bedre grunn.

Morten:
*ser på de tårevåte øynene hans*
*borer blikket inn i dem*
- Alt?
- Alt du gjorde mot Noira, for eksempel?

Noira:
*smiler spakt*
- Jeg var med ham i tre måneder..
- Han fortalte mye.. om bakgrunnen og barndommen..
- Ting ikke Morten har villet si et ord om..
*presser lippene sammen*
- Jeg skjønner han er syk
- Men han er farlig også..

Karsten:
*biter kjeven hardt sammen*
*nikker kort*
*senker blikket kjapt*

Emmeline:
*tørker kinnene sine kontinuerlig*
- Hva sier det om meg da? Når jeg likevel elsker ham?
*hikser*
- Jeg er jo helt fucka. Det er jo ikke håp for meg

Morten:
- Ingenting kan forandre det faktum at du er broren min.
- Men det kan jeg ikke tilgi.
*ser han senker blikket*
- Du har ødelagt en bit av henne. Dratt henne inn i dragsuget ditt

Noira:
- Du elsker dypt og hardt.
*ser sårt på henne*
- Em skatt..
- Ikke hat deg selv.

Karsten:
*nikker kort*
*svelger ned gråten som truer med å ta overhånd*

Emmeline:
*hulker lavt*
*gjemmer ansiktet inntil henne igjen*

Morten:
- Og Emmeline?
*borrer blikket sitt inn i brorens*
- Er det virkelig en god ide nå?

Noira:
*klemmer henne sårt inntil seg*
*kjenner tårene sitter løst hos henne med*
- Jeg er så glad i deg
*hvisker*

Karsten:
*trekker pusten dypt ned*
- Vi fikk en måned på skipet sammen…
- Hun vil ha meg tilbake..

Emmeline:
*gråter enda verre*
- Jeg har savnet dere sånn..!

Morten:
- Og ga du henne noe valg?
*hever brynene lett mot ham*

Noira:
- Det var helt sykt å sende deg på det skipet..
*hvisker stille*
- Det var helt sykt.

Karsten:
- Ja.
*løfter blikket mot ham*

Emmeline:
*kjenner det er godt å høre henne si det*
*føler seg litt mindre gal*
- Takk
- Ja det var det
*hikser*
- Hvordan kunne de..? Hvordan kunne pappa?

Morten:
*ser lenge på ham*
*smiler stramt*
- To avhengige misbrukere.
- Og ved å ta deg tilbake igjen, blir hun i realiteten støtt ut av familien sin
- Høres det ut som gode forhold å forbli nykter i?

Noira:
- Jeg fatter det ikke..
*hvisker*
- Teo dro etter deg.. men så Kartsen og..
*blir blekere*
- Terina var så sint at hun spyttet etter Xas.

Karsten:
- Hun har meg.
- Jeg skal støtte henne.
*ser noe mer bestemt på ham*
- De har tatt meg inn i varmen her

Emmeline:
- Theo..?
*ser lett forvirret på henne*
*rister sakte på hodet*
- Når?

Morten:
*hever brynene lett*
- Hvem har tatt deg inn i varmen mener du?

Noira:
- Dagen etterpå..
- Morgenen etterpå.
*ser alvorlig på henne*
- Det var sånn vi visste Karsten var på skipet.

Karsten:
- Jeg er her på Øya.
- De hadde ikke tatt meg inn hit om de ikke gir meg en sjanse