Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
- Åh..
*ser mer forvirret på henne*
- Dere visste at han var ombord hele tiden?

Morten:
- Du er her fordi Emmeline vil ha deg her.
*ser alvorlig på ham*

Noira:
- Ja..
*presser lippene sammen*
- Theodin sa det til Xas..
- Vi ville hente deg men.. du pratet med Karsten..
- De ble redde for at du… ønsket ham der..
*ser sårt på henne*

Karsten:
*biter kjeven sammen*
- Så jeg skal dra?

Emmeline:
- Så fordi jeg snakket med Karsten så..
*ser fortsatt forvirret på henne*
- Så tenkte dere at jeg heller ville være der enn her med barna mine?
- Så dere droppet å hente meg?

Morten:
*ser lenge på ham*
*sukker*
- Jeg syns du skal tenke over om du virkelig er klar for dette igjen
- Familieliv med de som gjorde at du begynte å bruke igjen
*ser alvorlig på ham*

Noira:
*ser sårt på henne*
- Vi skulle aldri sagt noe til Xas.
- Han nektet oss å dra..
*presser lippene sammen*
- Jeg vet ikke helt hva som var planen der..
- Jeg tror han ventet på at du.. skulle kaste ham av skipet.
*smiler spakt*

Karsten:
- Det var ikke deres skyld.
- Det var min ene og alene…
*biter kjeven sammen*
*ser lenge på ham*
- Skal jeg dra?

Emmeline:
*senker blikket*
- Ja...
- Men han er Karsten igjen, Noira
- Han er mannen min igjen.. Jeg kunne ikke kaste ham bort da

Morten:
- Det får være opp til deg.
- Men det er andre gangen du spør.
*ser alvorlig på ham*
- Hvilket svar vil du ha?

Noira:
- Nei jeg forstår det..
*ser sårt på henne*
*rister stille på hodet*
- Alle.. bør forstå det

Karsten:
- Ditt ærlige…
*biter kjeven hardt sammen*

Emmeline:
- Jeg forventer ikke at noen skal det men...
- Prøve iallfall
*kjenner underleppen hennes skjelver*

Morten:
*sukker tungt før han rister på hodet*
- Ungene dine er her.
- Men ta Therana og Abraxas sitt tilbud og flytt ut av borgen

Noira:
*klemmer henne inntil seg igjen*
*stryker hånda over ryggen hennes*
- Jeg prøver
*hvisker*

Karsten:
- Jeg er med på alle notene de spiller.
*svelger sårt*
*sukker lettet*
*snur blikket mot ungene*

Emmeline:
- Jeg vet det.
*hvisker tilbake*
- Jeg er så glad i deg for det
*legger armene omsider tilbake om henne*
*klemmer henne hardt*
- Dette må være så vanskelig for deg

Morten:
*følger blikket hans*
*ser på de to som sover søtt*
- Hvodan var det å se dem?

Noira:
*klemmer hardt om henne*
*presser lippene hardt sammen*
- Morten.. det ordner seg.. i går kveld..
*svelger stille*
- Men det har vært jævlig

Karsten:
*trekker pusten dypt*
*smiler spakt*
- Utrolig godt.

Emmeline:
- Har dere ordnet opp?
*smiler vamt til henne mellom tårene*
- Så bra, Noira.
*nikker stille til det neste hun sier*
- Ja...

Morten:
*legger armene i kors over brystet*
*ser fra barna og tilbake til broren*
- La oss gi barna våre noe bedre enn det vi hadde, hva?

Noira:
- Han.. klarer ikke snakke om det.
*presser lippene sammen*
*smiler sårt*

Karsten:
*kjenner begeret blir fult og renner over*
*nikker taust og kjenner tårene fosser ned kinnene*
*kveler et hulk*

Emmeline:
*ser sårt på henne*
- Og det er noe du trenger..?

Morten:
*prøver å legge sinnet sitt til siden*
*legger begge armene om storebroren*
*klemmer lenge om den store mannen*

Noira:
- Nei.. men han gjør..
*hører brått gråt fra rommet like ved*
*presser lippene sammen*
*ser fort på Emmeline*

Emmeline:
*kjenner igjen Karstens gråt*
*kan føle øynene hennes fylles igjen*
*lukker øynene kjapt*

Noira:
*stryker henne kjapt over kinnet*
- Skal.. skal vi gå et sted..?

Emmeline:
*nikker stille*
- Ja.. Gjerne.
*kjenner bena er stive når hun reiser seg*

Noira:
- Ungene sover?
*ser forskende på henne*
*kaster et blikk rundt seg*
- Jeg tror de fleste er ferdige med frokost.. det er nok plass i kjøkkenhagen

Emmeline:
- Ja de sover..
*svelger hardt*
*vil helst ikke gå fra dem*
*men vil heller ikke at de skal våkne og se henne sånn*
*nikker til forslaget hennes*

Noira:
*tar hånda hennes og går rolig bort med henne*
*kjenner nervene blir mindre jo større avstand de får fra Karsten*
*sukket tungt*
*ser sårt på Emmeline*
- Har du snakker med Xas?

Emmeline:
*rister på hodet*
- Nei, ikke skikkelig.
*svelger hardt*
*vet virkelig ikke om hun vil heller*
- Men han og Ana har hatt barna..?

Noira:
- Første natten hadde jeg og Morten dem..
- De har hatt dem på natta, men vi andre.. Alex, Ina og Daniel.. jeg.. Morten har hjulpet på dagtid.
*smiler forsiktig*
- Og Lila en del med Elias

Emmeline:
*blir stille*
*føler seg både rørt og skamfull på en gang*
- Jeg kan aldri få takket dere nok for det
*ser stille på henne*
- Virkelig.

Noira:
*smiler varmt*
- Du fikk ikke valget..
- Vi så når.. du ble sendt ut..
*kjenner hun får tårer i øynene*
- Hjalp det i det hele tatt?

Emmeline:
*presser leppene sammen*
*trekker stille på skuldrene*
- Det var jo ikke tilgang på noe som helst der, så.. Kanskje
- Men jeg var nesten en hel måned innesperret i lugaren
- Fikk mat inn.. et par luftepauser..
*svelger hardt*