Harry Potter - New and Improved

Noira:
*stirrer forskrekket på henne*
- Herregud.
*tar hånda hennes og klemmer om den*
- Det.. jeg er så lei meg

Emmeline:
- Mer fengsel enn rehabilitering
*smiler svakt til henne*

Noira:
*himler med øynene*
- Det høres helt grusomt ut.
- Jeg kjenner jeg blir forbanna på dine vegne..!

Emmeline:
- Ja..
- Så jeg tror ikke pappa skal forvente at jeg vil snakke med ham på en stund
*stryker seg selv over armen*

Noira:
- Nei..
*biter seg i lippa*
- Herregud jeg hadde.. ja.. jeg vet ikke riktig..

Emmeline:
- Nei..
*mumler*
*trekker inn luften når de kommer ut*
*myser opp mot solen*

Noira:
*ser forskende på henne*
- Er du redd ham?

Emmeline:
*blir stille en liten stund*
- Det er som jeg sa til ham
- Kroppen min er redd
- Jeg føler meg årvåken rundt ham
- Men jeg ser jo at sånn han er nå så er han ikke farlig
*legger begge armene om seg selv*
- Kroppen bruker lenger tid på å glemme

Noira:
*svelger stille når hun snakker*
*kjenner tankene går til den ene gangen Morten la hånd på henne*
*nikker stille*
- Og det er vanskelig.. når du har sluppet ham så langt inn også..
*biter seg i lippa og ser sårt på ham*

Emmeline:
- Ja, det er noe med det..
*sukker lavt*
- Og jeg har sett oss. I et syn.
- Så det må jo ordne seg

Noira:
*presser lippene sammen*
- Er du villig til å betale prisen?

Emmeline:
*biter seg i leppen*
*ser opp mot himmelen*
- Det er det jeg må finne ut av da.

Noira:
*smiler sårt mot henne*
*nikker stille*
*sukker stille*
*vet brått ikke mer hva hun skal si*

Emmeline:
*blir stille litt hun med*
*setter seg sakte ned*
- Har Elias spurt etter meg?
*føler seg nesten redd for å spørre*

Noira:
*smiler varmere*
- Hver dag.
*ser sårt på henne*

Emmeline:
*klemmer hardere om hendene sine*
- Har han hatt det fint...?
- Eller jeg vet jo at han har hatt det fint med dere
- Men du vet hva jeg mener

Noira:
*nikker rolig*
*smiler spakt*
- Han var veldig forvirra i begynnelsen.. gråt mye..
- Men det gikk seg til
*smiler varmere*

Emmeline:
- Stakkars..
*hører hun blir grøtete i stemmen igjen*
- Lya da? Har det vært veldig vanskelig?
- Har hun sovet?

Noira:
*rødmer lett*
- Ja hun har vært rolig..
*smiler spakt*
- Sov med meg.. fått melk fra meg og Ina.. og litt ekstra hjelp.

Emmeline:
- Så snille dere er.
*ser mykt på henne gjennom tårene*
- Dere kunne gitt henne en flaske
*smiler svakt*

Noira:
- Hun er så lita og..
*får tårer i øynene selv*
- Jeg klarte ikke la være..

Emmeline:
- Nei..
*smiler trist*
- Du er snill
- Selv om det er Karstens datter så..
*svelger hardt*
- Jeg skjønner ikke at du er så snill

Noira:
- Herregud..
- Karsten datter..
- Det er Lila og.!
*ser oppgitt på henne*
- Og du er vel moren er du ikke?
*flirer lett*

Emmeline:
- Jo men..
*smiler litt*
*klemmer om hendene sine*
- Jeg hadde ikke klandret deg om du hadde tenkt sånn

Noira:
*smiler sårt mot henne*
- Selvfølgelig ikke..
*sukker stille*