Harry Potter - New and Improved

Karsten:
- Det er fint..
*smiler varmere*
- Jeg bare åpner vinduet..
*går rolig bort og åpner*
*speider utover markedet under dem*
- Du vokste opp her?
*ser seg over skulderen til henne*

Noira:
- Det var ubehagelig å høre ham igjen..
*svelger sårt*
*klemmer seg inntil ham*
- Og jeg synes så uendelig syns i Em.

Emmeline:
*følger ham med blikket*
*nikker til spørsmålet hans*
- Ja
*smiler fort*
- Hele tenårene var Terina, Max og jeg her
*stryker stille over Lila og vugger henne rolig*

Morten:
*stryker henne over armen*
- Ja.. Hvordan hadde hun hatt det?

Karsten:
*nikker rolig*
*smiler spakt*
- Livlig sted..
*kommer rolig mot henne fra vinduet*

Noira:
- Hun ser det beste i ham..
- Hun sier han er syk..
*svelger stille*
- Jeg tror hun er livredd ham Morten..
- Han klarte å fiske henne opp på et tilfeldig skip langt til havs..
- « Han finner meg uansett»

Emmeline:
- Veldig.
- Perfekt for en festglad jente.
*smiler spakt*
*klemmer ubevisst Lya tettere til seg når han kommer nærmere*
- Det var egentlig ikke så bra for meg

Morten:
*sukker tungt*
- Ja..
- Det klandrer jeg henne ikke for isåfall
*ser stille opp mot borgen igjen*

Karsten:
- Nei den ser jeg..
*smiler kjapt*
*setter seg så ned på senga igjen*

Noira:
- Og hun hadde vært innelåst hele tiden på skipet.. bare fått mat igjennom en luke..
*skjelver i stemmen*
- Hun er så nedbrutt.

Emmeline:
- Casper på båten.. Kokken
*ser kjapt på Karsten*
- Det var han som fikset til meg før
*smiler litt strammere*

Morten:
- Fy faen..
*mumler*
*klemmer Noira tettere til seg*
- Hun har jo blitt jaget inn i armene hans på den måten

Karsten:
- Ja han fortalte det..
*hever øyenbrynet lett*
- Tror de fleste har vært avhengige av mannskapet.
*smiler spakt*

Noira:
*lukker øynene og klemmer seg tett inntil ham*
- Ja…
*skjelver i stemmen*
- Jeg skjønner ikke at mamma og Xas ikke ser dette..
*hvisker*
- Og jeg vet det er broren din.. men han burde ikke være her

Emmeline:
- Ja..
*klemmer stille om Lya*
*stryker rolig over henne*
*lener seg lenger tilbake i stolen*
- Det var Khans tredje gang tror jeg

Morten:
*sukker tungt*
- Men ungene hans er her
- De og Em er hans eneste motivasjon

Karsten:
*hever øyenbrynet lett*
- Som terapeut..
- Han har visst gullstjerne i rumpa av Abraxas

Noira:
- Hvordan skal hun bygge seg opp da..?
*biter seg i lippa*
*løfter blikket mot Morten*

Emmeline:
*rynker brynene*
- Terapeut?
*blir stillere*
- Jaha..

Morten:
*trekker rolig på skuldrene*
- Jeg vet ikke
*ser ærlig ned på henne*
- Hva trenger hun?

Karsten:
- Hans tredje tur som sjefsterapeut..
*hever øyenbrynet lett mot henne*
*smiler stramt*
- Sa han noe annet?

Noira:
- Ikke Karsten..
- Ikke å gå rundt og være livredd..
*svelger stille*

Emmeline:
- Ikke direkte kanskje..
*trekker stille på skuldrene*

Morten:
- Nei..
*ser kjapt mot borgen igjen*
- Du nådde iallfall inn til henne virker det som
*sukker tungt*
- Hadde de gått med på at kun Karsten flytter til andre siden av øyen?

Karsten:
- Ante meg..
- Han delte lugar med deg?
*hever øyenbrynet lett*
- Han prøvde seg vel ikke på noe?

Noira:
- Helt sikkert..
- Men han er jo der..
*smiler stramt*
- Jeg vet ikke..

Emmeline:
- Nei
*ser rolig på ham*
*vet hun hadde svart det uansett*
- Ikke i det hele tatt

Morten:
*sukker*
*nærmer seg sine egne barn*
- Nei..

Karsten:
*nikker rolig*
- Bra..
- Fikk ikke helt sans for fyren..

Noira:
*blir stille og holder blikket på ungene*
- Kanskje du bør forteller dem at Karsten er her

Emmeline:
- Ikke?
*ser spørrende på ham*
- Fordi..?
*vugger stille på Lya*

Morten:
- Ja.
- La meg..
*kysser henne fort på pannen*

Karsten:
- Nei jeg vet ikke helt..
- Han virka så stiv og ovenpå..
*trekker på skuldrene*
- Casper var mer min type

Noira:
*smielr spakt og ser etter ham*
*sukker takknemlig*

Emmeline:
*hever brynene såvidt*
*men kjenner hun ikke orker å snakke om dem*
*stryker Lya over håret og merker at Elias våkner til*
- Skal vi gå en tur ut da?

Karsten:
- Ja la oss..
*får Elias rolig opp i armene sine*
- Kom skatten..
- Skal vi lufte oss..?
*smiler skjevt*

Emmeline:
*reiser seg med Lya i armene*
*smiler kjapt mot Karsten og varmt mot Elias*
- Ja, ut i hagen..
*går etter dem ut av rommet*

Karsten:
*ser seg kjapt rundt før han går ut*
*smiler fort ned til sønnen*
- Her nedover?
*ser spørrende på Em*

Emmeline:
*nikker*
*går forbi stedet hun sto og gråt med Noira*
*går litt lenger innover i hagen til de kommer til en liten dam*
- Her.. Er ikke det fint, Elias?

Karsten:
*setter seg ned med Elias*
- Ikke uti..
*men ser sønnen går rett uti likevel*
- Fy fader..
*flirer*

Emmeline:
- Nei, Elias.. Tar du ham?
*sukker*
*hipser på Lya*
*prøver å sette seg ned, men hører hun sutrer når hun slutter å bevege seg*

Karsten:
- Kanskje hun vil plaske og?
*hever øyenbrynet lett*