Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
*smiler sårt tilbake*
*blir sittende ute og trekke luft en liten stund til*
- Jeg må tilbake til ungene kjenner jeg.
- Men.. takk
*ser oppriktig på henne*

Noira:
- Ingen problem.
*smiler varmt mot henne*
*reiser seg rolig*
- Våre fem har vel druknet noen nå før vi kommer ned til stranda..
*flirer svakt*

Emmeline:
*smiler svakt*
- Gleder meg til å se dem igjen
"Og Terinas.."
*blunker kjapt*

Morten:
*ser broren løfter opp Lya når hun begynner å gråte*
- Hun er en skriker hun der.
*smiler kort*

Noira:
*går rolig innover med henne*
*legger armene om seg selv og ser nervøst mot døra*
*speider etter Morten*
*biter seg hardt i lippa*
*smiler fort til Emmeline*

Karsten:
- Åå?
- Gode lunger..
*kremter bort gråten*
- Emmy kommer vel..

Morten:
*ser Emmeline kommer som bestilt*
*smiler kort til henne også*
*ser hun nærmest løper mot datteren*
*smiler kjapt mot Karsten*
- Vi sees senere.

Karsten:
*sukker lettet når hun kommer*
*lar henne med glede overta Lya*
- Ei som savner mamma..
*nikker rolig til Morten*
- Takk bror
*ser dypt takknemlig på ham*

Noira:
*ser Morten kommer ut*
*ser spørrende på ham*
*smiler kjapt*

Emmeline:
*legger henne kjapt inntil seg*
- Hei elskling..
*går kjapt mot stolen mot vinduet*
- Ikke vekke Elias nå sant.
*ser kjapt etter Morten, også på Karsten*
*ser lett spørrende på ham*

Morten:
*legger armen om henne*
- Hvordan hadde Emmeline det?

Karsten:
*antar at hun kan se hvor gråtekvalt og hoven han er i ansiktet*
*smiler stramt*
- Han har arvet sovehjertet ditt..
*kremter lett*
*siger ned på sengekanten og drar hendene over ansiktet*
- Vi skal visst.. bo et eget sted.
- Det blir vårt sted.. og det blir bra.

Noira:
- Vanskelig.
*klemmer seg inntil ham*
*trekker et lettet sukk når han legger armen om henne*
*presser lippene sammen*
- Men hun virker bestemt på Karsten.. hun har sett dem sammen i et syn

Emmeline:
*legger Lya til brystet igjen og kjenner hun roer seg*
*nikker stille til det han sier*
- Ja..
*ser stille på ham*
- Det blir bra.
- Hva sa Morten..?

Morten:
*hever brynene lett*
- Javel
- Trodde ikke synene hennes var så pålitelige enda
*smiler stramt*
- Vi får se.. Han virker også bestemt på dette
- Mer bestemt enn noen gang.

Karsten:
*biter kjeven sammen og blir stille en stund*
- Han sa.. at jeg er broren hans uansett..
- Men at det var utilgivelig det med Noira..
*knytter hendene*
- Og at ungene fortjente en bedre barndom enn hva vi hadde.

Noira:
- Hun virker redd ham..
*ser sårt opp på ham*
- «Han finner meg uansett».

Emmeline:
*nikker stille*
*ser forskende på ham*
- Ja..
*smiler svakt*
- Det har vi jo allerede snakket om.

Morten:
*sukker tungt*
- Ja.. Det hadde ikke overrasket meg.
- Fy faen.

Karsten:
- Ja.
*løfter blikket mot henne*
*smiler stramt*
- De fortjener det..

Noira:
- Men du tror ikke synet hennes er ekte?
- At hun bare lager seg en fantasi på at det må gå?
*biter seg i lippa*

Emmeline:
*nikker*
- Ja det gjør de..
*ser varmt ned på Lya*
- Ikke sant du gjør det?

Morten:
*trekker på skuldrene*
- Kan jo hende hun så det..
- Men hun har jo sett mye rart opp gjennom

Karsten:
*smiler varmere med*
*fomler med hendene*
*drar hendene over ansiktet*
*puster tungt ut*
- Vi blir flytta dit i dag? Plassen vi skal bo i?

Noira:
- Å?
*rynker pannen svakt*
- Har jeg ikke hørt om før..
*biter seg i lippa*
- Hva sa.. Karsten da?

Emmeline:
- Ja det tror jeg.
*legger Lya opp mot skulderen sin når hun er ferdig*
*kysser henne i håret*
- Pappa viser oss vel snart..
*ser stille på ham*

Morten:
- Nei..
*sukker tungt*
- At han angrer noe jævlig da.
- At han vil fikse opp i ting for ungene

Karsten:
*nikker stille*
*sukker tungt*
- Bra.
*smiler prøvende mot henne*
- Alt bra med.. deg?

Noira:
- Tror du på ham?
- Har du tro på ham..?
*presser lippene sammen*

Emmeline:
- Vet ikke.
- Jeg er bare så..
*sukker*
*kjenner sine egne øyne og eget fjes er hovent*
- Sliten..

Morten:
*venter en stund før han svarer*
- Jeg vet ærlig talt ikke.
- Jeg hadde jo det sist.. Så jeg tør gjerne ikke det enda.

Karsten:
*ser sårt på henne*
*nikker rolig*
- Forstår..

Noira:
*klemmer bedre om ham og blir stille*

Emmeline:
- Du.. du da?
*ser like prøvende på ham*

Morten:
*kysser henne stille i håret*
- Jeg vet ikke..

Karsten:
- Sliten dekker det knapt..
*sukker tungt*
*klemmer hendene inntil hverandre*

Noira:
- Jeg har bare en dårlig følelse med å ha ungene der..
*biter seg i lippa*

Emmeline:
*nikker stille*
- Hva har du lyst til?
- Ut for litt luft..? Sove?

Morten:
- Det lureste hadde jo vært å hatt dem nærme oss så vi kunne fulgt med.
- Men.. De skal bort altså?
*smiler stramt*

Karsten:
- Det er det samme..
*smiler spakt*
- Så lenge du har det bra.
*ser varmt på henne*

Noira:
- Visstnok..
- På den andre siden av Øya..
*biter seg i lippa*
- Sikkert ved fyrtårnet..
*ser ungene deres nede på stranda*
- Tipper noen holder øyen med dem..
- Ha dem her hadde ikke gått heller..

Emmeline:
*legger hodet lett på skakke*
- Vi må begge ha det bra om vi skal få til dette, vet du

Morten:
- Kanskje ikke.
*klemmer bedre om henne*
*sukker tungt*
- For en jævla suppe.

Karsten:
*smiler skjevt*
- Luft hadde vært godt..
- Men om det er lurt er noe annet..

Noira:
*klemmer seg sårt inntil ham*
- Ja
*hvisker*

Emmeline:
- Vi kan gå ut i kjøkkenhagen når Elias våkner
- Der pleier det ikke å være noen andre
*smiler fort*
*stryker Lya sakte over ryggen*

Morten:
*kysser henne i håret*
- Hvordan går det med deg?