Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
- Tror du?
*smiler fort og svakt*
*trekker av henne sokkene og trekker opp bena på sparkebuksen*
- Liker du vann da, Lya?

Karsten:
*hever øyenbrynet svakt når hun blir helt stille*
- Se det ja..
*flirer svakt*
- Det var deilig hva?

Emmeline:
*smiler fort*
- Se der ja..
*hører hun babler og ser hun spreller med bena*
- Pass deg nå Elias, så hun ikke spruter for mye vann på deg
*flirer lavt*

Karsten:
*smiler varmt ned mot ungene*
- Hadde du en lykkelig barndom Emmy..?
*ser forskende på henne*

Emmeline:
*hever brynene litt av spørsmålet*
*så ikke helt den komme*
*ser spørrende tilbake på ham*
- Jeg vet ikke.

Karsten:
- Ungene fortjener det..
- Men jeg vet ikke hva som ligger i det..
*smiler stramt*

Emmeline:
*trekker stille på skuldrene*
- Det motsatte av hva vi hadde
*ser spørrende på ham*
- Eller?
- Tilstedeværende foreldre, for min del.

Karsten:
- Vel.. jeg hadde en far og besteforeldre til stede.. men de var ikke særlig..
*smiler stramt*
- Kommer det naturlig tror du?
- Du virker så avslappet

Emmeline:
"Gjør jeg?!"
*ser litt overrasket på ham*
- Vel.. Noe kom kanskje med barna men..
- Jeg føler meg ikke avslappet.
*stryker Lya over hodet*
- Faren din og bestefaren din var der men de var jo ikke tilstede
*ser mer alvorlig på ham*

Karsten:
- Nei..
*smiler stramt*
- Og far ble mye verre etter bestefar døde og Morten kom.
*holder blikket på ungene*

Emmeline:
*ser stille på ham*
*holder nesten pusten og håper han vil si mer*
- Hvordan verre?

Karsten:
- Drakk mer..
- Var mer borte og jævligere når han var hjemme..
*biter kjeven sammen*
- Så døde mamma.. og…
*holder ennå blikket på ungene*
- Jeg har aldri fått det bekreftet men.. jeg tror det var han som drepte henne

Emmeline:
*ser lenge på ham*
*trekker Lya tettere inn på fanget sitt*
*kjenner hun får frysninger*
"Du kunne ha drept meg.."
- Hvorfor tror du det?

Karsten:
- De sa hun fikk slag..
- Men..
*biter kjeven hardere sammen*
- Hun fikk nok slag men av ham…
*biter kjeven sammen*
- Eller gift

Emmeline:
*ser hvor anspent han blir*
*ser kjapt på Elias som plasker fornøyd i dammen*
- Jeg er så lei for det..
- Hvor gammel var du da?

Karsten:
- Jeg var vel.. 8..
*rynker pannen svakt*
- Kanskje 9..

Emmeline:
- Så liten..?
*svelger hardt*
*ser sårt på ham*
- Det er min største frykt.. At de må vokse opp uten

Karsten:
*nikker stille*
- Du har sø stor familie at det hadde de uansett ikke..
*smiler stramt*
- Men selvfølgelig..
- Helst oss hva?
*smiler prøvende*

Emmeline:
- Neida.. Alene hadde de ikke blitt.
- Men ja..
*smiler svakt*
- Helst det.
*stryker Lya over håret igjen*
*ser fortsatt stille på ham*
- Tenker du ofte på moren din?

Karsten:
- Nei..
*drar hånda over kjeven*
- Hu var ei.. ja..
*ser skrått mot ungene*
- Lite hyggelig menneske

Emmeline:
*ser forskende på ham*
*er usikker på om hun tør og vil grave mer*
*lar ham fortsette om han vil*

Karsten:
*hører skritt bak dem og stivner til*
*ser på skyggen at det må være Abraxas*
*krymper seg smått*

Abraxas:
*ser de sitter fra hverandre*
*smiler kjapt mot Elias*
- Bader han?
*merker at Karsten helst ikke ser på ham*
*kremter lavt*
- Så, Em, hva tenker du?

Emmeline:
*biter kjeven sammen og vil helst ikke se på faren hun heller*
- Nei...
- Hva tenker jeg. Jeg tenker mye jeg.
*klemmer Lya tettere til seg*

Karsten:
*sier ikke et ord det han sitter*
*holder blikket stivt på ungene*

Abraxas:
*smiler stramt*
- Nå tenkte jeg litt mer spesifikt på hva du har lyst til.
- Jeg er fristet til å holde deg igjen her.
*ser hun biter kjeven hardt sammen*
*ser over på Karsten*
- Og flytte deg.