Harry Potter - New and Improved

Noira:
*ser skrått etter Morten*
- Morten tror ikke Karsten vil klare å være edru uten ungene..
*senker stemmen*
- Men Em har det jo ikke bra..
- Klarer du snakke med ham?
*ser alvorlig på Daniel*
- Å prate med Karsten?

Daniel:
*ser tenkende på henne*
- Hva faen skal jeg si?
- Om han ikke vil høre på broren sin?

Noira:
- Han hørte på Morten..
- Han gråt og var fra seg.. han har overbevist Morten.
*presser lippene sammen*
- Han mangler respekt for kvinner.. men om det kommer fra deg.
*hever øyenbrynet lett*
- Han har respekt for deg

Daniel:
- Det har jeg mine tvil om.
*smiler stramt*
- Men jeg kan jo alltids forsøke.

Noira:
- Jeg prøvde å virkelig snakke med ham en kveld..
*smiler stramt*
- Og han.. lata som det gled inn.. før han tok seg til igjen.
*kjenner stemmen sprikker*
*ser bort*
- Det nytter ikke å spille på samvittigheten..
*kremter bort gråten*

Daniel:
*ser stille på henne*
*legger hånden mot overarmen hennes*
*klemmer forsiktig om den og nikker*
- Jeg kan gå opp med en gang.

Noira:
*biter seg hardt i lippa*
*smiler fort mellom tårene*
*nikker stille*
*mimer et takk*
*tørker kjapt kinnene før ungene ser dem*

Daniel:
*vet ikke helt hva han skal gjøre når han ser at hun gråter*
*ser rolig på henne*
- Går det bra? Skal jeg hente noen?

Noira:
*rister stille på hodet*
- Det går fint..
*svelger fort ned gråten*
*setter opp et kjapt smil*

Daniel:
*ser stille på henne*
- Gå bort til Morten du
- Før jeg drar deg bort dit selv.
*smiler svakt til henne*

Noira:
*smiler spakt*
- Morsom du…
*hever øyenbrynet lett*
- Det går fint.
*snur blikket mot ungene*
- Som Dina har strekt seg..
- Hun tar jo snart Noor igjen

Daniel:
*ser over mot datteren*
*nikker og smiler varmere*
- Ja.. Blir høy som moren, hun der.

Noira:
*smiler varmt*
- De er en så fin gjeng.
*ser rolig på ungene*
- Vi er heldige

Daniel:
- Definitivt.
*blunker kjapt til henne*
- Vel.. Jeg får gå opp før jeg ombestemmer meg.
*smiler litt strammere*

Noira:
*mimer et takk igjen*
*ser han trasker oppover*
*sukker tungt*
« Værsåsnill å nå inn..»
*går roligere ned mot ungene*

Emmeline:
*er på vei inn igjen med barna når hun ser Daniel*
*ser han setter bena mot dem*
"Ikke han og.."
*klemmer Lya tettere til seg*
- Hva er det?

Daniel:
*trekker på skuldrene*
*stikker hendene i lommene*
- Lurte på om du ville prate litt?
*ser over på Karsten*

Karsten:
*ser kort på Emmeline*
*nikker rolig*
- Klart..
*smiler stramt*
- Elias, gå med mamma litt hva?

Emmeline:
*strekker ut hånden og tar Elias sin*
*ser stille på Daniel en gang til*

Daniel:
*ser Emmeline går med barna*
*blir stående i stillhet i noen sekunder*
- Hva holder dere på med egentlig?

Karsten:
- Overlever..
*ser kort på ham*
*trekker sakte på skuldrene*
- Hva mener du?

Daniel:
*ser rolig tilbake på ham*
- Det virker som om dere prøver å late som om ingenting har hendt.
- Og det er jo ikke akkurat sant.

Karsten:
- Det gjør vi ikke.
*blir hardere i blikket*
- Så dere har dømt oss allerede..? Hyggelig..
- Hvordan vil dere vi skal reagere?

Daniel:
*ser Karsten går i forsvarsmodus*
*hadde ikke forventet seg noe annet*
*løfter hendene opp fra lommene*
- Når alle rundt dere sier at det kan være en god ide at dere får litt avstand
- Hvorfor ikke høre på det?

Karsten:
- Jeg gjør som Em vil..
- Hun styrer showet..
*smiler stramt*
- Og hun vil vi skal være sammen nå..

Daniel:
*fnyser*
- Ja, hun sier vel det.
*legger armene i kors over brystet*
- Fordi hun pisser på seg av tanken på hva du gjør om hun sier det motsatte.
- Hun er jo ikke seg selv, du må vel se det?

Karsten:
- Hun er den samme hun har vært den siste måneden..
*ser kort på ham*
*smiler strammere*
- Hun er kona mi..
- Jeg kjenner henne best.