Harry Potter - New and Improved

Ylena:
- Det ser jeg… det ser jeg..
*snur blikket tilbake*
- Og djinien..
*klarer så vidt å redde stemmen før den brister*
- Skulle ikke ta deg. De.. djevlene har mye fri vilje.

Emmeline:
*svelger hardt*
*ser sårt på henne*
*stryker Lya over ryggen*
- Mormor..
- Hvorfor stoppet dere henne ikke?

Ylena:
- Vi visste det ikke.
*ser tårevått på dem*
- Smerten må ha blitt for mye å bære

Emmeline:
*vet hun kommer til å bære med seg den dårlige samvittigheten resten av livet*
- Hun fortjente ikke det..
*ser stille ned på Lya*
- Hun er den eneste som..
*hikser lavt og senker hodet*

Ylena:
*ser sårt på henne*
*nikker stille*
- Du har evna..
- Og dere er velkomne tilbake.. du og ungene
*ser kort på Terina*
*snur så blikket bort*
- Dra nå.
*reiser seg sakte*

Emmeline:
*kjenner tårene enda renner*
- Er..
*ser opp på Ylena gjennom tårene*
- Er han gravlagt?

Ylena:
*stivner i bevegelsen*
- Nei.
- Han er askebrent.
*står med ryggen til*

Emmeline:
*ser Ylena spenner seg*
*vil ikke strekke strikken for langt*
- Åh.
*stryker Lya stille over håret*
- Den gode siden hans lever videre i barna våre
- De skal få høre om den versjonen av pappaen sin

Ylena:
*står med ryggen til*
*nikker kort før hun går fra teltet*

Emmeline:
*puster skjelvent ut*
- La oss dra..
*hører gråten i stemmen*
- Jeg må vekk herfra

Terina:
*ser bort på barna*
- Jeg tar Elias.
*smiler fort*
- Kan vi bruke flammene?

Emmeline:
*nikker stille*
- Ylena har nok åpnet det nå
*plukker opp bagen med barnas ting*
*vurderer i et øyeblikk å ta med noe fra Karsten*
- Bare vent litt..
*går kjapt ut på badet*
*tar med seg smykkeskrinet deres*
- Sånn
*ser kjapt på Terina*

Terina:
*smiler stramt*
- Du er klar..?
*hipser smått på Elias*

Emmeline:
- Ja..
*hører i samme øyeblikk høy vrinsking fra stallen*
- La oss.
*gråter enda mer når de går gjennom flammene*

Morten:
*møter farmoren utenfor Emmeline og Karstens telt*
- Hva skjer?

Ylena:
*hører sorgen fra stallen*
*snur blikket sakte mot Morten*
- Hun har dratt med ungene.
- Hun fikk min velsignelse.

Morten:
*ser lenge på henne*
- Det må ha vært vanskelig for deg.
*tar et skritt nærmere*
- Men Karsten ville ha ønsket det. Innerst inne.
- Lengst, innerst inne
*smiler spakt men føler seg bare trist*

Ylena:
- Michael, Andrej..
*ser kort på ham*
- Michael
- Han endret seg som Karsten..
- Og det har du og.. Morten.
*rister kort på hodet*
- Du vet hva din mor mener

Morten:
*smiler stramt*
- Hun har vel strengt tatt ikke noe hun skal ha sagt

Ylena:
- Hun er din mor…
- Andrej..
*smiler spakt*
- Du er så myk med andre.. men ikke henne..
- Vær myk.

Morten:
*føler de har denne samtalen konstant*
*ser stille på henne*
- Farmor..
*sukker tungt*

Ylena:
*smiler strammere*
- Jeg sier det.
*hever øyenbrynet*
- Når skal du vende hjem?

Morten:
- Jeg må dra til Noira og barna
- Men bare når du er klar
*stryker farmoren over armen*
- Mye har skjedd.. Michal og Olgya

Ylena:
*snøfter kjapt*
- Jeg klarer meg..
*ser bestemt på ham*
- Barna dine trenger deg..

Morten:
*nikker rolig*
- Ja.. Det gjør de.
*er glad for at hun ser det*

Ylena:
- Men du må snart hjem.
*ser bestemt på ham*
- De drepte broren din.
- Blod er tykkere enn vann