Harry Potter Rollespillet 103 :O

Jonathan;
*Kveler et hikst*
- Emilie .. hun ..
*Får seg ikke til å si det en gang til*

Lucy:
*kan ikke tro at han nettopp sa det*
-Jonathan ..
-Hvorfor sier du dette?
*svelger knallhardt*
-Du kan ikke ..!!

Jonathan;
*Svelger hardt*
*Tørr ikke se på henne*
- Vi hadde ingen annen mulighet ... !
- Det var enten eller, med et fatalt resultat uansett .. !!

Lucy:
-Jonathan ..
*tårer i øynene hun også*
*legger hendene over munnen*
*blunker og kjenner tårene triller*
*rister hardt på hodet*
-Datteren vår!

Jonathan;
- Jeg vet det .. jeg vet det .. !
*Hikster*
*Nødt å sette seg ned*
*Legger hodet i hendene*
- De ville ha tatt henne uansett .. !
- Hun er en Draconiz ..
*Banner lavt*

Lucy:
-Nei .. Nei!
*tørker tårene bort men kjenner de renner like støtt*
*snufser hardt*
-Vi kunne ha rømt!
-Dratt langt bort!

Jonathan;
*Rister på hodet*
- Nei ..
- Det ville ikke ha nyttet ..
*Prøver fortvilet å tørke tårene bort usett*
- De har sine metoder.
- Neste gang ville det ha blitt verre.

Lucy:
-Så du bare gir opp?
*hikser inn i hånda*
-Du overlater datteren din til de monstrene?!
*roer seg ikke ved det første*

Emilie;
*Våkner av styret fra det andre rommet*
*Setter seg opp i senga*
*Gnir seg i øynene*

Jonathan;
- Lucy .. du må forstå ..
*Svelger*
- Vi får henne tilbake .. !
- Vi må bare ha litt tid !!

Lucy:
-Tid ?!
*skriker mot ham tross tårene*
-Innen vi har lagt en plan har de forsvunnet avgårde med henne!
-Tid er det minste vi har av!

Jonathan;
*Stenger seg inne igjen*
*Klarer ikke presset*
- Jeg viste det ..
*Vender hodet unna*
- Du forstår ikke.

Emilie;
*Lister seg til døra*
*Står å lytter*

Lucy:
*blir stående en stund*
*ser lenge på ham*
-Nei, det gjør jeg ikke..
-Du gjør mye som jeg ikke forstår Jonathan!
-Men jeg nekter å la deg gi vår datter til dem!

Jonathan;
- MIN datter Lucy !!
- Hun er MIN, og jeg gjør valgene !!
*Hever stemmen etter henne*

Emilie;
*Gisper*
*Kjenner tårene trille*

Lucy:
*får det som et slag i trynet*
*hever haken og ser bort*
*svarer ikke*

Jonathan;
*Sier ikke mer han heller*
*Stormer ut av rommet*
*Nødt å få seg luft*

Emilie;
*Hikster sårt*
*Trør bakover*
*Fått med seg alt for mye*

Lucy:
*hører et lite hiks*
*snur seg fort*
-Emilie ..
*tørker seg fort under øynene*
*svelger hardt*
-Du skulle ikke høre det.

Emilie;
*Rister på hodet*
*Hikster*
*Kjenner sintetårene nok en gang kommer*
- Han hater meg ..
*trør stadig bakover*

Lucy:
-Å, Emilie ..
*står i døråpningen*
*kjenner tårene svir i øynene*
*vet ikke hva hun skal si*
*blir galt uansett*

Emilie;
*Presser seg inntil veggen*
*Rister på hodet*
- Han hater meg .. !!!
*Hikster*
- HAN DREPTE MAMMA !!

Lucy:
*ser forferdet på henne*
-Hvor mye hørte du, Emilie ?
*går sakte mot henne*

Emilie;
*Hikster*
*Flytter seg nedover veggen, fra henne*
*Tvinges i et hjørne*
- Han sa han drepte mamma .. !!
- ALLE SA HAN DREPTE MAMMA !!
*Gråter sårt*
- Han hater meg ..
- Han hater deg.

Lucy:
*forferdet over hva hun tror*
-"Alle" tar feil!
-Faren din drepte ikke din mor, Emilie, hva er det du tror om foreldrene dine?!
*går fort mot henne*
-Emilie..
*men vet ikke hva hun skal si*
*biter seg hardt i leppa*
*legger hendene på kinnene hennes og holder henne fast*
-Uansett hva som skjer nå, så er jeg så glad i deg!

Emilie;
*Ser opp på henne*
*Snufser*
- Han sender meg bort ..

Lucy:
*stille en lang stund*
-Men vi vil komme tilbake og hente deg.
-Vi finner på noe.

Emilie;
*Røsker seg fra henne*
*Siger ned i hjørnet*
*Vil ikke se, eller prate med henne*
*Gråter*
*Føler seg uelsket*