Harry Potter Rollespillet 104 haha

Lucy:
-Hun hevder Dream har ødelagt hennes mor sine gamle dukker ..
*sukker*
*gnir pannen mot overarmen hans*

Jonathan;
*Rynker pannen hardere*
- Jaha ?
*Rister på hodet*
- Det tviler jeg meget sterk på.
- For når jeg traff henne var alt hun hadde en koffert med et par filler i !
- Ingenting ble flyttet til huset vårt

Lucy:
-Hun hevdet det ..
*sukker svakt*
-For jenter..
-Tror du dette kommer til å gå?
*rynker pannen bekymret opp mot ham*
-Kan vi leve her?

Jonathan;
- Trekker på skuldrene
- Midlertidig, til vi finner noe eget ?
- Det var det som var planen, var det ikke ?
*Ser ned på henne*
- Hva det angår Emilie, så er det bare nye omgivelser.
- Hun kommer over det.
- Vi må bare ikke sluke alt hun sier.

Lucy:
-Ja ..
*sukker svakt*
-Jeg vet det.
*smiler svakt opp mot ham*

Jonathan;
*Smiler svakt*
*Stjeler et kyss fra henne*
*Ser i øyekroken at Synne kom inn med en utgrått Dream på skulderen*
- Jeg skal gå opp og prate med henne ..
*Sukker*

Synne:
*smiler fort mot Jonathan*
*ennå ikke fått ut av Dream hva det er*
*ser mot Lucy*
-Hva skjer ..?

Jonathan;
*Går lydløst oppover trappa*
*Med et alvorlig uttrykk i ansiktet*
*Antar hun er på rommet Dream sa hun var tidligere*
*Banker på døren*
- Emilie ?
*Kjenner på døra*
*Kjenner den er låst*
*Rynker pannen*
- Hva har vi bak denne døra da .. ?

Emilie;
*Sitter i dukkehavet*
*Svarer ikke*

Jonathan;
*Trekker frem staven sin*
- Alohomora ..
*Tar i håndtaket og trekker det ned*
*Svinger døren inn*
- Emilie.
*Alvorlig*
*Lukker døren etter seg*

Emilie;
*Later som at ingenting har hendt*
- Ja pappa .. ?

Jonathan;
*Trår nærmere*
- Hva gjør du på ?

Emilie;
- Leker ..
*Trekker på skuldrene*

Jonathan;
- Synes du ikke at du er litt for gammel for dukkene .. ?
*Hever det ene øyenbrynet*
*Setter seg ikke ned*
*Kommer overhode ikke ned i hennes høyde*

Emilie;
- Ehm, nei ??
*Ordner på en dukke*
- Er ikke du for gammel til ..

Jonathan;
- Ikke prøv deg.
*Grav alvorlig*
*Får øye på blekket på hånden hennes*
*Griper tak i håndleddet på henne*
- Hva er dette ??
- Tusj ??
*Holder den alvorlige tonen*

Emilie;
*Biter seg i leppa*
- Jeg har farge...

Jonathan;
- SANNHETEN !!
*Brøler det ut*

Emilie;
- Jeg tok i dukken etter at Drea ...

Jonathan;
- EMILIE !!
*Klemmer hardere*

Emilie;
- MIN FEIL, MIN FEIL !!!
*Hulker sårt*
- JEG ØDELA DEM !!
*Skriker forbrilsk i smerte*
- Slipp slipp slipp

Jonathan;
*Slipper henne*
*Igjen alvorlig*
- Gå, be om unnskyldning.
- Dukkene får du ikke leke mer med.
*Røsker henne opp fra gulvet*

Lucy:
*trekker stille på skuldrene*
-Noe med noen ødelagte dukker..
-Emilie skyldte på Dream, men.. Emilie har lett for å lyve og lever seg lett inn i slike situasjoner.
*stryker Dream over håret*
*smiler varmt mot henne*
-Det går fint, jenta mi.
*hører skritt bak dem*
*snur seg og ser Emilie med bøyd hode*
*rynker pannen svakt*

Emilie;
*Står med bøyd hode og alt håret i ansiktet*
*Drar håndbaken over kinnet*
*Snufser*
*Mumler en slags unnskyldning*
*Men får irettesettelse av faren*
- Unnskyld .. det var min feil ..

Jonathan;
*Nikker kort*
- Nå kan du gå å rydde opp.
*Nikker mot nabostua*

Dream:
*ser på Emilie gjennom håret som henger foran ansiktet*
*snufser hardt og nikker*
*snur seg inn mot moren igjen*

Lucy:
*stryker Dream over kinnet*
*smiler varmt mot henne*
-Det ordnet seg, hva ..?
*syns fremdeles Jonathan er veldig hard mot Emilie*
*reiser seg sakte*
*veldig, veldig svak for stedatteren*
*følger fort etter henne*
-Emilie.

Jonathan;
- Lucy.
*Alvorlig*
- Ikke gjør det ..
*Setter seg ned*

Lucy:
*ser kort på ham over skulderen*
*forsvinner etter Emilie*
-Em ..
-Hvorfor gjorde du det?
*sukker lavt*

Emilie;
*Trekker på skuldrene*
*Setter seg ned på kne*
*Begynner og plukke opp*
*Tar seg god tid*

Lucy:
-Kan du svare meg, vennen?
*setter seg ned på huk foran henne*
*stryker henne over håret*
*smiler mykt*

Emilie;
*Klorer hånden irritert bort*
*Svarer henne ikke*
*Virkelig ikke i humør*

Lucy:
*trekker hånden forskrekket til seg*
-Em ..!
*blir sittende*
-Snakk til meg, Emilie.
-Hva er det som foregår?

Emilie;
- Gå bort.
*Biter kjeven sammen*
*Koster sammen håret med hendene*
*Slenger de ødelagte dukkene i hjørnet*

Lucy:
*plukker dukkene opp en etter en*
*ser lenge, trist mot Emilie*
-Jeg ser du har mye innesperret inni deg.
-Kan du ikke bare fortelle alt til meg?

Emilie;
- Fortell det selv .. !!
*Reiser seg og drar med seg søppelet ut på badet*
*Tørker de trassige tårene unna*
- dummeteitestygge ..

Lucy:
*kjenner det skjærer i hjertet av å se henne sånn*
-Emilie, ikke vær sånn.
*går fort etter*
*to dukker i armene*
-Vennen ..?

Emilie;
*Snur seg rundt og røsker dukkene fra henne*
- De liker ikke nye folk !!!!
*Trenger seg forbi henne*

Lucy:
*holder henne igjen før hun får løpt ut*
-Emilie ..!
*synker ned på huk så hun er i lik høyde som henne*
*myk og varm*
-Jeg vil bare hjelpe deg.
-Er det ingenting du vil si?

Emilie;
- Åpne rommet til meg.
*Alvorlig*
*Så faren låste det*

Lucy:
*rynker brynene svakt*
*ser lenge på henne også på dukkene*
-Hva skal du der inne?