Harry Potter Rollespill 152!

Adrian:
*ser på ham og nikker*
-Du skal være med.
*smiler stramt*
-Forklare hva som har skjedd til dem.

Lucy:
*tar henne med seg inn i stuen*
*stryker henne lett over ryggen*
-Det er sånn det er, Emilie..
-Beklager.

Fenrik;
*Fryktet for det*
*Går inn uten videre spørsmål*
*Lar søsteren gjøre sitt først*

Emilie;
*Rister på hodet og snufser*
- Jeg går og legger meg ..
*Vil bare sove bort tiden til han er tilbake*

Amelia:
*lar Adrian ta dem med*
*ser seg rundt i stedet de har kommet*
*hevet et bryn*
-Litt spartansk, men greit nok...
*holder ut hånden mot Fenrik*
*sukker*
-Det er slik det må gjøres.

Lucy:
-Vil du ikke sitte nede med oss?
-Vi skal ta på en film, vi kan bestille pizza hvis du vil?
*smiler svakt*
-Feire at du er hjemme igjen?

Fenrik;
*Tar søsterens hånd*
*Kan med en gang se det andre ikke kan se*
*Sukker stille*
*Ser de plagede sjeler*
- Christine og Isabell.

Emilie;
*Rister trist på hodet*
- Hva er det å feire .. ?
- Frodo er reist !

Amelia:
-Det er jo et lite barn, Fenrik.
-Hva har du gjort..?
*sukker svakt*
*klemmer hardt om hånden hans*
-Greit, er du klar?

Lucy:
-Ikke for godt må du huske.
-Kom igjen nå, sitt her med oss.
*stryker håret hennes bak øret*

Fenrik;
*Sukker*
*Er den som burde vært burt inne*
*Og er fullstendig klar over det*
*Knepper om hendene hennes*
- Klar.
*Lukker øynene og trekker pusten*

Christine;
*Holder hardt om datteren sin*
*Forstår ikke hva som har skjedd*
*Kan se alt og alle*
*Men går rett gjennom dem som luft*

Emilie;
*Vender kinnet til*
*Kjenner det er sårt*
*Men går med på det*

Amelia:
*kjenner hun lengter etter å få brukt kreftene sine igjen*
*sittet innesperret altfor lenge*
*lukker øynene og knuger hardt om hånden hans*
*kjenner det sitrer i fingrene*
*smiler svakt når hun hører Adrians utbrudd og skjønner at de klarte det*

Lucy:
*får henne ned i sofaen mellom seg selv og Jonathan*
-Er du sulten?

Fenrik;
*Kjenner han er helt tappet*
*Drar hendene gjennom håret*
*Sukker*
- At vi makter ..

Emilie;
*Rister på hodet*
- Nei ..

Amelia:
*smiler spakt og lener hodet mot brorens skulder*
-Men se på dem...
*ser Adrian omfavner datteren og deretter Christine*

Lucy:
-Ikke?
*stryker hånden over håret hennes*
-Du må ha noe å spise, du har ikke engang hatt middag.
-Hva vil du ha?

Fenrik;
*Sukker*
- Ja ..
*Prøver å ikke se for mye*
- Vi burde ikke bli for lenge.
- Konge ?
- Jeg regner med du holder ditt ord, slik vi har holdt vårt ?

Emilie;
- Nei, og ikke frokost, ikke kvelds i går, ikke middag ..
*Himler med øynene*

Jonathan;
- Kutt ut Emilie.
*Setter seg ned*
- Fortsett slik og du ryker rett inn igjen !
*Gir henne realiteten*

Adrian:
*holder Isabell på armen sin*
*ser raskt på dem*
*smiler vennlig og nikker*
-Ja, ja så klart.
-Tusen takk for hjelpen, dere kan dra hjem igjen.
-Men ikke et ord til noen andre, er det forstått?
*smiler raskt nok en gang før han er tilbake hos Christine*
-Jeg trodde dere var døde..

Lucy:
-Han har rett, Emilie.
-Hvis du vil være hjemme, er du nødt til å spise.
*stryker håret hennes unna*
-Hva skal jeg lage til deg?

Fenrik;
- Ville ikke drømt om det, konge.
*Smiler kort*
*Tar med seg søsteren og drar tilbake igjen*

Christine;
*Ikke så veldig trygg*
- Det var han ..
*Hvisker stille*
*Ser mot døren*
- Jeg trodde det var du som kom .. !

Isabell;
*Klamrer seg til faren*

Emilie;
- Slutt og mas .. !
*Reiser seg*
- Dere maser hele tiden !!
- Spis spis spis, mat mat mat !!

Adrian:
*legger en arm om henne og trykker henne mot seg*
*kysser Christines panne*
-Dere er ikke lenger trygg her.
-Vi må få dere bort.
*stryker henne lett over ryggen*
-Er du klar?

Lucy:
*ser sårt opp på henne*
-Er det så rart da, Emilie?
-Elskling, sett deg igjen.
-Vi er bare redd for at du skal falle tilbake igjen til gamle vaner, det er alt.

Christine;
- Vi er ikke trygg noen steder Adrian .. Konge.
*Ser sårt på ham*
- Du ..
- Vi skulle være trygg her.

Emilie;
- Jeg savner Frodo !
*Står med tårer i øynene*
- Jeg ..
*Hikster*
- Savner ham så ..

Adrian:
-Jeg vet det, men...
*presser leppene hardt sammen*
-Vi må bare være mer forsiktige.
-Jeg må besøke dere sjeldnere..
*ser ikke hvordan dette skader dem*

Lucy:
-Han har vært borte i ti minutter, skatten.
-Sett deg ned, vær så snill.
*legger hendene på skuldrene hennes*
-Jeg skal lage litt mat til deg.

Christine;
*Nikker stille*
*Kjenner hun savner familien nå*
*Føler seg så isolert*
*Har ingen å prate med*
- Om det må bli slik.

Emilie;
*Slår henne hardt ifra seg*
- Nei !!

Jonathan;
*Hever stemmen*
- Emilie !
- Hva er det du gjør ?!!
*Kommer seg på bena for å hjelpe Lucy opp*
*Hører bare skrittene etter datteren*

Adrian:
*løfter hånden og stryker den over kinnet hennes*
*smiler spakt*
-Jeg elsker dere.

Lucy:
*havner sjokkert på gulvet*
*stirrer bare etter stedatteren*
-Herregud...
*kommer seg opp igjen ved hjelp av Jonathan*
-Herlighet, Jonathan, hva skal vi gjøre med henne?

Christine;
*Smiler trist*
*Ser over på Isabell*
- Jeg elsker deg mer ..
*Møter Adrians blikk*

Jonathan;
- Hun pleier ikke være slik .. !
*Forstår drt ikke selv*
- Gikk det bra med deg .. ?
*Drar håret hennes unna ansiktet*

Adrian:
-Det er en mulighet til.
*men tviler på at hun liker det*
*hipser på Isabell*
-Dere kunne blitt med meg tilbake.
-Du kunne blitt kona mi.

Lucy:
-Ja, det går fint.
*vifter det unna*
*ser opp trappen etter Emilie og sukker*
-Bør vi la henne være eller skal jeg gå opp?

Christine;
*Rynker pannen*
*Ønsker det mer enn noe annet*
- Hva med .. Ruby ?
*Svelger*
*Vil ikke konkurere med henne*
*Lei all krangel fra hennes side*

Jonathan;
*Rynker pannen*
- Å påføre deg hjernerystelse ?
*Ser noe skeptisk på henne*

Adrian:
*rister på hodet*
-Ikke tenk på henne.
-Ruby må innfinne seg med det.
-Spørsmålet er om du vil tåle det.
*møter blikket hennes, åpent og ærlig*
-Jeg har to andre barn også, Christine.

Lucy:
-Hun er bare opprørt pga dette med Frodo.
*rister stille på hodet*
-Ikke det at jeg forstår det men..
-Vi får i det minste prøve

Christine;
*Virker unna blikket hans*
*Ser muligheter*
*Vet hun er tryggest jo nærmere Adrian hun er*
- Jeg vet ikke ..

Jonathan;
*Sukker*
- Ja ..
- Jeg klarer bare ikke snakke med henne akkurat nå.
*Alvorlig*

Adrian:
-Jeg vil ikke miste deg, men jeg er redd det er eneste muligheten vi har da.
-Hvis ikke, så...
*klemmer hardt om Isabell*
-Så vet jeg ikke hva vi skal finne på.

Lucy:
-Jeg skal gjøre det.
*gir hånden hans et lett trykk*
*går mot trappen og opp den*
*banker på Emilies dør*
-vennen?

Christine;
*Svelger*
*Blir stående og se på Isabell*
- For henne ..
*Stryker hånden ovver hennes kinn*
*Smiler spakt*
- Vil jeg gjøre det.

Emilie;
*Sitter i vinduskarmen med armene i kryss*
*Drar hånden raskt og irritert over kinnet*
- Ja ??

Adrian:
-Du vil det?
*smiler bredt*
*klemmer hardt om Isabell*
-Du vil bli min kone?

Lucy:
*titter inn til henne*
*smiler svakt og trer inn*
-Hei..
-Godt å være tilbake på rommet?