Harry Potter Rollespill 172

Sencario:
*Ser fra den ene til den andre*
*sukker tungt*
*tenker seg godt om*
- Dere bodde i Syria.. det var Nadyas ønske
*smiler forsiktig*
- Og dere hadde så mange barn.. så hennes familie var en stor støtte.
*Ser over på Therana*
- Men.. som Sina sier.. dere var .. vel aldri helt ferdige med hverandre.. selv om dere var gift på hver deres kant
*Ser Therana blir blek*
- Og Nadya ble så... sykelig sjalu til slutt.. fordi du Ana ble gravid med Xas sitt barn..
*svelger stille*
- At hun prøvde å ta livet av deg, Therana.
*ser begge sitter likbleke*
*føler han tar ekstremt store avgjørelser ved å fortelle dem om dette*
- Din ektemann, Salhar.. klarte å stanse henne før det gikk så langt.. men siden du var dronning på den tiden.. fikk hun dødsstraff.. og hun ble drept.

Therana:
*kjenner såre tårer renner ned kinnene*
*klarer ikke ta det inn over seg*
*bare stirrer på dem*
*kan virkelig ikke huske dette*

Abraxas:
*stirrer på faren deretter til søsteren også ned på hendene sine*
-Herregud.
*må trekke pusten dypt*
*legger ansiktet ned i hendene*
-Jeg fikk henne drept..

Sina:
*ser opp på faren og sukker lavt*
-Far..
*rister stille på hodet*
*var det hun håpte han ikke ville fortelle*

Sencario:
*ser ned på dem begge*
*legger hånda på kneet hans*
- Det var ingens feil..
- Eller alles feil
*smiler sårt*
- Det var en virkelig tragisk hendelse.
- Men det var Nadyas valg..
*Ser fort på Ana*

Therana:
*bare stirrer foran seg*
*reiser seg brått opp og løper mot døra*
*kjenner hun ikke får skikkelig puste*

Sina:
*ser at Abraxas bare blir sittende med hodet i hendene*
*smiler raskt*
-Jeg går etter henne.
*reiser seg og skyndter seg ut*
-Ana!

Therana:
*kjenner et sug i magen*
*løper mot nærmeste vindu og klarer å få det opp*
*kaster opp middagen nedover veggen utenfor*
*prøver å ikke tenke, men kjenner det bare kommer opp mer, jo mer hun tenker på det*
- Åå..
*hikser sårt*
- Hva har jeg gjort..?
*hvisker stille*
- Herregud..
*legger hendene over ansiktet*
*hører skritt bak seg*

Sina:
*legger hånden lett til ryggen hennes*
-Abraxas vet at det ikke var din feil.
-Det var Salhar som drepte henne..
*hvisker*
-Ikke klandr deg selv.

Therana:
- Åh..
- Men hvordan kunne vi?
*ser sårt på Sina*
- Jeg mener..
*Ser bort*
*biter kjeven sammen*
- Jeg vet ikke..
- Det ble.. bare mye

Sencario:
*sitter sammen med sønnen*
*sier ingenting, men prøver å trøste så mye han kan*

Sina:
-Jeg vet det..
*sukker og legger armen bedre om henne*
-Jeg vet ikke hva som skjedde der.. ingen av oss gjør det egentlig.
-Kanskje det er for det beste at dere har glemt det..

Larissa:
*kommer inn og lukker døren bak seg*
-Hei..
*smiler forsiktig*
-Går det bra?
*rynker pannen og ser forskende på Sencario idet sønnen ikke svarer, bare sitter der med hodet i hendene*

Therana:
*svelger sårt*
*rister på hodet*
*biter kjeven sammen*
*sukker sårt*
*klemmer seg inntil henne*
- Herregud..
- Jeg husker ingenting av dette..
*hvisker sårt*

Sencario:
*stryker ham over ryggen*
*ser fort på Larissa*
- Han har fått visst om Nadya..
*Ser forskende på Larissa*
*vet ikke hvor langt han burde dra den*

Sina:
*smiler varmt idet hun får henne inn i armene*
-Kanskje det er for det beste.
*ser spørrende ned på kusina*
-Bare.. ikke stress med det.
-Hukommelsen kommer når den kommer.

Larissa:
-Åh.
*sukker og kommer bort for å sette seg*
-Xas..
-Dette må være vanskelig for deg..

Therana:
*nikker stille*
*sukker sårt*
- Var jeg en bitch..?
*Ser opp på ham*
- Faren din så ut som han ville drepe meg når han kom inn
*gråter skremt*

Sencario:
*studerer sønnen*
*blir sittende ved hans side*
*smiler forsiktig*
- Husker du noe av dette..?
*hvisker*

Sina:
-Å neida, neida.
-Det er bare sånn han ser ut.
*flirer ned til henne*
*vugger henne forsiktig*
-Alt i orden..

Abraxas:
*syns det er rart å skulle sitte og bli trøstet av noen han ikke kjenner*
*reiser seg*
-Jeg kan ikke sitte her og prate med dere.
-Beklager, jeg kan ikke engang huske dere og det er bare... rart
-Beklager.
*forsvinner ut*

Therana:
*hikser stille*
*klemmer seg tett inntil henne*
*svelger stille*
- Stakkars Xas..
*hvisker stille*
- Og ungene..

Sencario:
*Ser sårt etter ham*
*biter kjeven sammen*
*sukker sårt*
*ser sårt over på Larissa*
- Han husker ingenting..
*stryker henne over ryggen*

Sina:
-De klarer seg..
-Nå er de iallefall her, hjemme hvor han hører til.
*hvisker tilbake*
-Nadya var ikke noe for ham.

Larissa:
-Nei..
*presser leppene sammen og svelger*
*lener seg inntil ham og sukker*
-Åh, det er grusomt å se gutten vår slik.

Therana:
*svelger sårt*
*biter kjeven sammen*
*hikser sårt*
- Hvis du sier det så...
*flirer forsiktig*
*kjenner tårene ennå renner*
*stykker når hun ser Xas kommer ut*
*trekker seg forsiktig fra Sina*
- Xas..!
*går etter ham*

Sencario:
*klemmer om henne*
*kysser henne i håret*
- Ja..
*hvisker sårt*
- Vi må følge ekstra godt med ham

Abraxas:
*snur seg og går raskt mot henne*
*smiler forsiktig og får henne inn i armene sine*
-Det går fint..
*grøtet i stemmen men klemmer henne like hardt*

Larissa:
-Mhm..
*smiler svakt når han kysser på henne*
-Ja.. det er bare sårt at han ikke husker oss.
-At han ikke husker noe..

Therana:
*holder og klemmer ham tett inntil seg*
*kjenner tårene siler hos henne og*
*klarer ikke helt holde hiksene tilbake når stemmen hans er grøtet*
*skjelver der hun står*
- Jeg er så lei meg.
*hvisker sårt*

Sencario:
- Det skjærer i hjertet..
*hvisker stille*
*klemmer om henne*
*sukker sårt*
- Vi får bare ha tolmodighet alle sammen..

Abraxas:
-Det er ikke din feil, Ana.
*legger hånden til bakhodet hennes og trykker henne mot seg*
-Det går fint.. det går fint.

Larissa:
-Ja, vi får det.
*hvisker tilbake*
*snur seg på hodet og ser på ham*
-Hvordan går det med deg?
*stryker ham over armen*

Therana:
*skjelver inntil ham*
*hikser stille*
- Hvordan vet vi det?
*hvisker stille*
- Vi husker jo ingenting..
*Ser sårt opp mot ham*

Sencario:
*ser ned på henne*
*smiler forsiktig*
- Det går fint..
- For så vidt..
*smiler svakt*
- Og med deg...?

Abraxas:
-Jeg vil ikke huske heller.
-Ikke det.
*stryker henne på kinnet*
*biter kjeven sammen*
-Kanskje vi bare skal la det være.

Larissa:
*trekker på skuldrene og smiler forsiktig tilbake*
-Det går.. fint.
-Kommer du rett fra jobb?
*smiler skjevt og trekker i den hvite frakken hans*

Therana:
*Ser sårt opp på ham*
*svelger stille*
*forstår ham, men samtidig ikke*
*nikker stille*
*klemmer seg sårt inntil ham*
- Jeg kjenner deg iallefall.. og du meg
*hvisker stille*

Sencario:
- Nei, jeg har trent meg på å leke klovn hjemme
*flirer skeivt*
- Ja..Sina ba meg komme..
*smiler forsiktig mot henne*
*vil kysse henne, trøste henne*
*men tørr ikke*

Abraxas:
*nikker og smiler svakt til henne*
-Vi kjenner hverandre.
-Og vi har hverandre..
-Vi kommer til å klare oss.
*smiler forsiktig*
*vil bare legge alt bak seg*

Larissa:
-Bra..
*møter blikket hans*
*legger hodet tilbake til skulderen hans*

Therana:
*smiler varmt*
*bøyer seg opp og kysser ham*
*holder ham tett inntil seg*
*elsker ham for å si det*

Sencario:
*Ser sårt ned på henne*
*smiler spakt*
*klarer ikke å dele henne*
*stryker håret hennes bak øret*

Abraxas:
*lukker øynene og kysser henne lengtende tilbake*
*trykker henne til seg*
*vet bare én ting akkurat nå*
*og det er at han vil ha henne nær seg*

Larissa:
*nyter å sitte inntil ham*
*liker den tryggheten hun føler med ham*
-Jeg endte det med William.

Therana:
*kjenner lysten smeller til med en gang*
*vil virkelig ikke slippe ham*
- Kom..
*trekker ham bedende med seg*
*må ha ham nå*
*må drukne bort sorgene i ham*

Sencario:
*hever øyenbryne*
*Ser ned på henne*
- Virkelig..?
*overassket*
*smiler lurt for seg selv*
*stryker henne over kinnet*
*kysser henne lett og sårt*