Harry Potter - New and Improved

Alexander:
- Selvfølgelig
*smiler svakt*
*kommer forsiktig nærmere*
*får først den ene, så den andre i armene sine*
*setter seg rolig ned*
*studerer Noors ansikt*
*svelger og er stille mens hun spiser*

Noira:
*hører en temmelig klam stillhet senker seg*
*vet virkelig ikke hva hun skal si*
*smiler fort mot ham*
- Alex.. Teo drar det litt langt..

Alexander:
- Gjør han?
*løfter blikket til henne*
*ser alvorlig på henne*
- Ikke prøv å beskytt meg

Noira:
*får vondt i magen av blikket hans*
*setter sakte fatet fra seg*
*klemmer hendene sammen*
- Hva vil du jeg skal si?

Alexander:
*trekker på skuldrene*
- Bare vær ærlig med meg
*kjenner det murrer i magen*
*kan føle kvalmen helt opp i halsen*
- Voldtok jeg deg?

Noira:
*viker fra blikket hans*
*lukker øynene og svelger hardt*
- Jeg trener opp kreftene mer når ungene blir litt større..

Alexander:
*ser bedende på henne*
*kjenner det piner ham at hun prøver å beskytte ham*
- Bare si det

Noira:
- Nei!
*ser hardt på ham*
- Nei du får meg ikke til å si det!!
*freser*
- Vi har to barn sammen!!!

Alexander:
*blir helt stille når hun begynner å rope*
*klemmer de små bedre til seg*
- Hvordan kan vi være gode foreldre sammen om vi ikke prater om det..?

Noira:
*senker stemmen da hun ser hvordan han klemmer om ungene*
*kjenner tårene truer*
- Jeg vet ikke.
- Jeg vet ikke hvordan jeg prater med deg lengre!
*skjelver i stemmen*
- Ordene endrer seg og jeg blir bare så sint.

Alexander:
- Fordi du er sint på meg og det jeg har gjort mot deg
*svelger*
- Jeg har vært for opptatt med mitt eget traume
- Og påført deg dine traumer

Noira:
*vil bare rømme fra situasjonen*
*kjenner svetten renner på ryggen av nerver*
*kjenner pusten går tyngre og brystet tettes*
*legger hodet i hendene og prøver å roe seg ned*

Alexander:
*reiser seg for å legge barna i krybben*
*kommer tilbake etterpå*
*setter seg ned og svelger*
*ser hun har det fælt*
- Unnskyld

Noira:
*tørker de klamme hendene på lakenet*
*setter seg stramt opp*
*føler hele verden seiler rundt henne*
- Morten..!

Alexander:
*reiser seg for å gå og finne ham*
*men ser at han allerede har hørt Noira*

Morten:
*ser kort på Alexander*
*kommer raskt bort til henne*
- Ja?
*ser det står et urørt frokostbrett ved siden av*
*og hører hun er panisk*
- Hva har du gjort?
*ser kaldt mot Alexander*

Noira:
*kjenner panikken herjer i henne og får ikke puste*
*griper etter Morten hånd*
*blir mer skremt når Morten er så kald mot Alexander*

Morten:
*snur seg mot Noira igjen*
- Husk på pusten din, ok?
- Du klarer dette
*finner øynene hennes med sine*
- Akkurat som i går da tvillingene kom.. dypt inn med magen nå

Noira:
*trenger å høre ham si det*
*begynner å puste roligere etter hvert*
*kjenner tårene begynner å renne når panikken avtar*
- Værsåsnill.

Morten:
- Værsåsnill hva?
*ser spørrende på henne*
*kan høre at Alexander enda står ved døra*
- Trenger du noe?

Noira:
- Ikke krangle..
*peser*
*drar hendene plaget over ansiktet*

Morten:
*hører hun igjen forsvarer ham*
- Men han har åpenbart gjort noe for å få deg slik!
*biter kjeven sammen*

Alexander:
- Unnskyld, det var min feil
*kjenner han er våt av svette i hendene*
- Jeg skal la dere være

Noira:
*får seg ikke til å si ordene, for vet hvordan Morten vil reagere*
*gråter frustrert*
*hører Alexander trekker seg bort*
*tar dype sukk*

Morten:
*stryker henne over håret*
- Han gikk nå
*ser rolig på henne*
- Vil du fortelle hva som skjedde?

Noira:
*puster anspent men rolig*
*lener seg inntil ham og hikser stille*
- Jeg sa nei.. Jeg sa nei men han hørte det ikke.
*hvisker spakt*
- Jeg skulle sagt det høyere

Morten:
*kjenner det går kaldt nedover ryggen*
- Prøvde han seg på noe nå?
*finner blikket hennes*
*holder det alvorlig*