Harry Potter - New and Improved

Emmeline:
- Mm.
*nikker sakte*
- Det kan være ensomt å være en del av en skokk også.
*stryker Noor over nesen*
- Tre er et fint tall

Angela:
- Jo, det gjør det
*blir mer bestemt*
*stryker ham over ryggen*
- Det skal vi sørge for

Karsten:
*smiler skjevt*
*stryker Mads over hodet*
- Burde jeg sjekke til Morten?
*rynker pannen*

Theodin:
- Ikke engang vi fikser dette..
*trekker seg bort fra henne*
*tørker kjapt tårene*
- Jeg mener det Gela.

Emmeline:
*ser på ham med babyen*
*smiler av hvordan det synet ser ut*
*nikker*
- Hvis du vil?

Angela:
*ser sårt på ham*
*svelger*
*legger de nå tomme armene sine om seg selv*
- Så hva skal vi gjøre da? Stå og se på?

Karsten:
- Ja.. Jeg tror jeg bør det..
*smiler stramt*
- Høre hva det gikk i..

Theodin:
- Morten vet det.
- Hva tror du ikke skjer nå?

Emmeline:
- Okei
*smiler fort*
- Jeg og Noor venter bare her vi
*ser forelsket ned på niesen*

Angela:
*ser lenge på Theodin*
- Morten kan ikke holde Alex sine unger borte fra ham, om det er det du sier.

Karsten:
*tar med seg Mads på armen*
*går kjapt mot Noiras soverom*
*smiler kjapt og ser spørrende inn*

Theodin:
- Vi får nå se..
- Lewis kan finne på å kaste ham ut

Morten:
*ser opp*
*smiler raskt*
*ser han er bekymret, men aner ikke hva han kan svare ham*
- Går det bra?
*kikker mot Mads*

Angela:
- Og hva med Lila?
*ser med rynket panne på ham*
*senker stemmen og hveser*
- Alexander er ingen voldtekstmann..!

Karsten:
- Klart det gjør med meg.. Men med deg?
*ser forskende på ham*
*hører dusjen er av*

Theodin:
- Men så er han det!
*blir hardere i stemmen*

Morten:
- Kan vi prate senere?
*smiler kort*
- Det går bra med meg. Jeg lover.

Angela:
- Så hvor går grensen, Theo?
*setter blikket i ham*
- Og kan du med hånden på hjertet si at du aldri har danset nær den?

Karsten:
*nikker kjapt*
- Helt i orden..
*klemmer om Mads og smiler kjapt*

Noira:
*lytter til døra når hun hører Karsten*
*kniper hardt om håndkleet*

Theodin:
*hever øyenbrynet kort*
- Så langt har jeg ikke gått!
- Jeg har aldri brukt kreftene!

Morten:
- Går det bra å ha dem litt?
*ser spørrende på ham*
- Når de vil ha mat får dere heller komme inn med dem.
*smiler fort*

Angela:
*blunker fort for å ikke gråte*
*skjønner ikke hvor alle disse tårene kommer fra*
- Da jeg møtte deg da vi var små, hadde du ikke et sunt forhold til kropp, spesielt ikke min
- Og du vet at Alexander har vært gjennom mye av det samme som deg.
- Det roter med hodet ens, gjør det ikke?

Noira:
*hører Karsten svarer kjapt*
*klemmer om seg selv*
*går sakte ut i soverommet*
- Karsten var her?

Theodin:
*stirrer på henne*
- Fy faen.
*knytter hendene hardt*
- Jeg var en guttunge! Alexander er en voksen mann!

Morten:
- Ja
*ser over på henne*
- Han og Em passer tvillingene
*smiler svakt*
- Godt med en dusj?

Angela:
- Jeg prøver ikke å sammenligne!
- Jeg bare..
*drar hendene over ansiktet*
- Det må være en forklaring!

Noira:
- Så snilt..
*smiler spakt*
- Jeg føler meg ennå skitten.. Men det går seg vel til..
*holder blikket lavt*

Theodin:
- Kreftene er vel forklaringen.
- Og ønske om at det skal være sånn blir så sterkt at det overdøver sansene?

Morten:
*nikker sakte*
*ser lenge på henne*
- Vi må gjøre noe med dette
- Du skjønner det?

Angela:
*svelger hardt*
- Han var så glad i går, og nå..
*ser sårt på Theodin*

Noira:
*ser forsiktig opp på ham*
- Vil du la det bli opp til meg og ham?
*biter seg i lippa*
- Men ja jeg vet det..
*klemmer hardt om seg selv*

Theodin:
- Ja jeg vet.
*drar hendene over håret*
- Men tenk på Noira

Morten:
- Og hva skal det bli, tenker du?
*ser alvorlig på henne*
- Det er åpenbart ikke trygt at han er rundt deg
- Jeg burde satt en stopper for det for lenge siden..

Angela:
- Ja jeg vet det...!!
*senker hodet*
*lar tårene bare komme*

Noira:
*klemmer bedre om seg selv*
- Jeg skulle sagt det..
*holder blikket i bakken*
- Så hadde det ikke blitt slik.

Theodin:
*legger armene om henne*
*blir helt stille selv*

Morten:
- Du er offeret her, Noira
*prøver å finne blikket hennes*
- Så ikke skyld på deg selv
- Det er det absolutt siste du skal

Angela:
*tørker kinnene sine*
- Rae må sikkert ha mat..
*snur seg og begynner å gå mot trappen til kjøkkenet*

Noira:
- Men Alex er jo snill
*ser tårevått på ham*
- Han er jo.. Han er jo bestevennen min
*hikser stille*
- Det er jeg som har ødelagt alt..
- Jeg som har ødelagt for oss også

Morten:
- Han har brukt kreftene sine på deg, Noira!
- Hvor snilt er det?
*rister på hodet*
- Hvor lenge skal du fortsette å beskytte ham?

Noira:
*møter fortvilt blikket hans*
*rister stille på hodet*
- Unnskyld

Morten:
*drar hendene over ansiktet*
- Noira..
- Hvis Noor er et produkt av at han har forgrepet seg på deg, så er ikke det noe jeg bare kan la ligge

Noira:
- Men la det ikke gå ut over barna
*ser tårefullt på ham*
- Værsåsnill Morten
- Derfor har jeg ikke sagt noe!

Morten:
*rister på hodet*
- Dette forstår jeg ikke, Noira.