Harry Potter - New and Improved

Therana:
*ser taust inn mot Abraxas og Emmeline*
- Ja.
*biter seg i lippa*
- Men hun er for faen ingen Von Holstein.

Alexander:
- Nei...
- Hun er ikke det.
*følger blikket hennes*
- Gjorde vi det rette..?

Therana:
- Det eskalerte fortere enn vi hadde tenkt..
- Jeg vet ikke..
*presser lippene sammen*
- Men Em sa til Karsten at hun ønsket ham død

Alexander:
*hever brynene*
- Gjorde hun?
*svelger hardt*
- Han må ha vært helt jævlig for at hun har sagt det.

Therana:
*nikker seg enig*
- Det har vel ingen tvilt på…
*legger armene om seg selv*
- Bare vi ikke mister Noira og nå…
*ser forskende på Alexander*
« Og tar ungene med seg»

Alexander:
*ser lenge på henne*
- Nei...
*svelger hardt*
- Nyheten har vel nådd Morten nå vil jeg tro
*ser mot døren*
- Klarer dere dere..?

Therana:
- Vil du jeg skal bli med..?
*ser forskende på ham*
- Vi klarer oss her.. men.. jeg kan bli med?

Alexander:
- Det går nok bra.
*smiler fort*
- Vi snakkes senere. Hold meg oppdatert om det skjer noe?

Therana:
*nikker kjapt*
*ser etter ham nedover gangen*
*har en dårlig følelse på det hele*
*går inn igjen til Abraxas og Emmeline*
- Alex dro for å snakke med Noira.
- Hun vet nok hvor barna er

Alexander:
*drar hjem til Noira og Morten*
*banker på før han går inn*
- Noira?

Abraxas:
*står lent mot vinduet*
*ser stille mot Therana*
- La oss håpe.
*knytter hendene hardere sammen*

Noira:
*skvettet himmelhøyt når hun hører en stemme*
*ser Noor og Mathias løper kjapt mot døra*
*trekker staven bak på ryggen og fester den i baklomma*
*går rolig ut i gangen*
*ser kjølig på Alexander*

Therana:
*presser lippene sammen*
*nikker stille*
- Jeg er så lei for det..
*kommer inntil ham og stryker ham over ryggen*

Alexander:
*bøyer seg kjapt ned for å ta imot barna*
- Hei, elsklinger.
*kysser dem kjapt*
*ser stille opp på Noira*
- Er Morten her?

Abraxas:
*biter kjeven sammen*
*gnisser tenner og er stille en lang stund til*
- Tenk at de har gjort dette mot henne..

Noira:
*hører resten av barneflokken også kommer løpende*
*vil stanse dem men vet ikke hvordan hun skal gjøre det uten å skremme dem*
*biter kjeven hardt sammen*
- Nei.

Therana:
- Jeg vet det baby..
*presser lippene sammen*
- Jeg svidde ham godt..
*hvisker opp mot ham*
- Så livet forsvinne fra øynene hans..

Alexander:
*nikker stille*
- Vet du hvor han er?
*kjenner Noor vil opp, så løfter henne opp på armen*
- Em er på sykehuset.. Og ungene er borte

Abraxas:
*legger armen om henne*
*kysser henne takknemlig på pannen*
- Så hun det? Vet hun det?

Noira:
*biter kjeven hardere sammen*
- Hva har skjedd med Em?
*ser forskende på ham*
« Hun bør passe seg…»

Therana:
- Ja.
*klemmer seg forsiktig inntil ham*
- Og hun sa hun hatet ham..
*ser ned på Emmeline*

Alexander:
- Visstnok en slags ånd.
- Den ble sendt etter henne.. det ser ikke bra ut.
- Virkelig ikke..
*får ikke synet av alt blodet ut av hodet*
*svelger og ser alvorlig på henne*
- Tror du Morten vet hvor barna er?

Abraxas:
*kjenner det spenner seg i hele ham*
*freser lavt*
- For en jævel...

Noira:
*kjenner hjertet blør for Emmeline*
*senker blikket og svelger sårt*
- Stakkars Em.
- Han sa hun burde passe seg og jeg burde gi beskjed..
- Men for sent tydeligvis.
*løfter blikket igjen*
- Jeg aner ikke hva Morten vet og ikke vet.

Therana:
- Han er borte nå..
*ser ned på Emmeline*
- Han kan ikke skade henne mer.

Alexander:
*ser med rynkede bryn på henne*
- Sa han det?
*hipser på Noor*
*hører hun gjerne vil fortelle ham noe*
- Vent litt, vennen..
- Bli med til de andre. Alle er hos Angela og Theodin.
- Han... ble greit skadet han også, så Gela er litt på tuppa

Abraxas:
- Han har gjort mer enn nok skade.
- Og familien hans er åpenbart ute etter å...
*vifter hånden ut mot datteren*
- Mer enn skade henne, ser det ut som

Noira:
- Det var andre og… som ble skadet?
*holder blikket i hans*
- Hva faen tenkte dere med?!
*freser mot ham*

Therana:
*presser lippene sammen*
*ser lenge ned på stedatteren*
- Hun overlever

Alexander:
*prøver å holde roen*
*merker Noor klemmer seg tettere til ham*
- Vi ville redde Em.
*ser stille på henne*
- Hva tenkte du med? Hvor lenge hadde du hatt amuletten?

Abraxas:
*ser ut av vinduet*
*tør ikke å håpe for mye på det*
- Vi får se..

Noira:
- Det var en ren henrettelse.
*ser kjølig på ham*
- Jeg sa ikke noe fordi..
*fnyser*
- Ja.. du ser jo hva som har skjedd
*ser strengt på ungene*
- Nå er det middag. Si hade til far.. han skal gå

Alexander:
- Henrettelse..?
*ser spørrende på henne*
- Noira.. du var ikke der.
*ser bedende på henne*
- Bli med til Theo og Angela, vær så snill

Noira:
- Unger, middag.
*ser strengt på dem*
- Si hade til far nå.

Alexander:
*setter Noor ned på gulvet*
*stryker henne over håret og smiler kjapt ned til henne*
- Løp inn på kjøkkenet.
*blunker kjapt til dem*
*ser bort på Noira når de er ute av rommet*
- Jeg forstår ikke hvorfor du er så sint akkurat nå
- Emmeline er på sykehuset. Det kan hende hun ikke klarer seg

Noira:
*lukker døra inn til kjøkkenet*
*snur blikket i ham*
- Det var du som tok amuletten!!
*freser rasende*
- Emmeline kunne vært her snart, trygg med barna om dere hadde overlatt det til oss!!
- Og nå har dere drept Karsten!
- Og ikke lat som det var en rettferdig kamp..!
- Dere dro mannsterke