Harry Potter - New and Improved

Morten:
*vil ikke krangle om det foran Karsten*
*ser bare stramt på henne*
*gjenopptar spisingen*
- Lenge nok

Karsten:
*ser fra den ene til den andre*
- Var det den gangen rett før du traff meg?
*ser direkte på Noira*
- Jeg skjønte det ikke helt da...trodde du bare var utro..

Morten:
*venter litt for å se om Noira vil svare*
*sukker litt*
- Det er komplisert, Karsten.

Karsten:
- Så vanskelig er det ikke.
- Egentlig veldig rett frem.
*rynker pannen*
- Var det alle gangene du var utro mot Morten eller bare en?

Noira:
*kjenner maten smaker som aske*
*griper etter vannglasset Karsten kom med*
*svelger tungt*
- Nei det var ikke alle gangene jeg ikke ville i noen grad, men flere ganger jeg ikke ville men vi hadde sex likevel.
- Jeg klarer ikke styre meg rundt ham, kroppen lystrer men han kontrollerer ikke hodet.
*stivner til og ser på vannet*

Morten:
- Karsten..
*ser alvorlig på ham*
- Jeg tror det er nok.
- Du er vel ikke her for å avhøre henne?
*smiler stramt*

Karsten:
*smiler stramt*
- Elsker du Morten Noira?
- Skulle du ønske han var far til alle barna dine?
- Vil du gifte deg med ham og tilbringe livet med ham og bare ham?
*snur blikket mot henne*

Noira:
*kjenner sinnet koker når hun forstår hva han har hatt i drikken hennes*
- Ja, ja og ja!!
*griper tak i glasset og skyter mot ham*
- Kom deg til helvette ut!!
*freser illsint mot ham*

Morten:
*lar blikket gli mot vannet hennes*
*ser mot fetteren og rynker brynene*
*reiser seg opp*
- Har du hatt verifiserum i drikken hennes?
*rynker brynene hardt*
*kommer rundt sengen og griper ham i genserermet*
*haler ham med seg ut av rommet*
- Hva er det du driver med?

Karsten:
*klarer så vidt å dukke unna glasset som smeller mot ham*
*blir halt ut av den langt spinklere Morten*
- Gir deg svar og sjelero.
- Værsågod.
*røsker til seg armen*

Morten:
- Glem nå det for et sekund
*lukker døren igjen bak dem*
- Så du ser ikke ironien?
- Du bokstavelig talt tvinger henne til å fortelle deg overgrep og skylder det på at du vil hjelpe meg?

Karsten:
- Hun kan ikke lyve, hun vil bli trodd.
- Ingen kan stå bak Alexander nå.
- Det er langt enklere å ta ham.
*smiler stramt*
- Hun fortalte meg nøyaktig denne historien første gang jeg satte henne til veggs! Men jeg trodde hun var ei utro fitte. Det er hun jo ikke bare..

Morten:
*ser stramt på ham*
- Fint. 
*kjenner Karsten godt nok til å vite at det ikke er vits å prate tilbake til ham*
- Gå og pass på dine egne problemer
- Bruk verifiserum på dama di for eksempel, før du gyver løs på Noira
*forlater ham og går inn igjen til Noira og barna*

Noira:
*sitter dyp rød i senga med hendene foran ansiktet*
*kjenner hun brenner av skam*
*svelger ned gulpene som truer med å kaste opp all drikken og maten*
- Jeg vil aldri se ham igjen!
- Lukk den forbannede døra og lås!

Morten:
- Unnskyld
- Han hadde ingen rett..!
*blir enda mer opprørt når han ser hvor opprørt Noira er*
*låser døren som hun ber ham om*
*kommer bort til sengen hennes*

Noira:
*drar hendene fortvilt over ansiktet*
*kjenner vekten av ham ved siden av seg i senga*
*lener seg forsiktig inntil ham*
- Det er bare deg

Morten:
*har lengtet etter å høre det*
*men klarer likevel ikke helt å stole på henne*
*legger armen rolig om henne*
*kysser henne i pannen*

Noira:
*lener seg mot ham*
- Tilgi meg... Jeg vet jeg har fucka det opp..
- Nå kan ikke beskylde meg for løgn.
*setter seg bedre opp*
*drar hendene over ansiktet*

Karsten:
*går inn igjen til gjengen*
*legger armene i kors og ser mot Alexander

Morten:
- Det tar bare tid.
- Og nå har vi de små i tillegg..
*ser mot krybben*
- Jeg tror vi må fokusere på dem

Emmeline:
*ser forvirret mot Karsten*
- Hva skjer?
*ser han og stirrer på lillebroren*
*setter seg med en gang nærmere ham*

Noira:
- Helt klart..
*sukker tungt*
- Men.. Hva med Alex?
*hvisker forpint*
- Jeg sverger, jeg tror ikke han gjør de noe

Karsten:
*hever øyenbrynet*
- Han kan jo si det selv..

Morten:
- Du sier "tror"
*ser oppgitt ned på henne*
- Sier ikke det nok?
- Han har to døtre nå..!

Alexander:
*ser Emmeline vender ansiktet nysgjerrig mot ham*
*ser på Karsten og svelger*
*syns det ser ut som han skal banke ham opp*
- Noira, hun..
- Sier at da vi lå sammen, så ville hun ikke. At det ikke.. var frivillig

Emmeline:
*kan kjenne gulvet begynner å dirre idet han sier det*
- Hun sier hva?
*rynker brynene*
- Men Alex..
- Det stemmer vel ikke?

Noira:
- Jeg tror det er kreftene Morten.
- Mamma gjorde masse som hun ikke mente på grunn av dem.
*ser sårt på ham*
- Hva om Daniel trener ham?

Karsten:
- Det trodde ikke jeg heller.
- Hun har løyet om mye annet.
*holder Alexanders blikk*
- Men hun fikk verifiserum... Og hun sa det var flere ganger, ikke bare en.
*trekker frem flaska*

Morten:
- Og enn så lenge?
*ser spørrende på henne*
- Det kan ta tid, Noira
- Det vet du

Alexander:
*stirrer på flasken han holder*
*kjenner han blir kvalm*
- Det er...
*hører at hva enn han sier, så vil det høres ut som unnskyldninger og bortforklaringer*
- Det er kreftene..

Emmeline:
- Ok, takk, Karsten.
*ser stramt på ham*
*og enda strammere på flasken*
*legger armen om broren*
- Jeg tror ikke du trenger å blande deg

Noira:
*snur blikket tilbake mot ungene*
*presser lippene sammen*
- Jeg vet det.
- Men... Jeg føler jeg tar fra ham datteren

Karsten:
*legger flasken ned på gulvet og triller den mot Alexander*
- Voldtektsanklager spøker vi ikke med
- Værsågod
*nikker mot flaska til Alexander*

Morten:
*nikker stille*
*stryker henne over skulderen*
- Det er nok det han kommer til å si også.

Emmeline:
- Alex..
*kjenner hun får tårer i øynene*

Alexander:
*føler alle stirrer på ham*
*tar til slutt flasken i en rask bevegelse*
*svelger ned alt til det er tomt*
- Så spør meg da

Noira:
- Jeg vet ikke om jeg klarer det..
*hvisker*
- Men hvis alle vet det..at det alltid er noen med ham..?

Karsten:
- Har du voldtatt Noira, i den betydning at med viten og vilje hatt sex med henne mot hennes ønske?
*holder blikket hans*

Morten:
- Det er en ting når vi er her
- Men når alt forhåpentligvis går tilbake til normalen..
*sukker*
- Han bor alene, for guds skyld
- Han har hatt Nathan alene! Han har Lila alene hver dag!

Alexander:
- Nei
- Aldri
*hører Emmeline begynner å gråte*
*kjenner hun legger armen sin om ham igjen*
- Aldri Noira, aldri noen